– Vi må forstå det vi kjemper mot, og det blir for enkelt å forklare det med at disse folkene bare er skinheads og idioter.

Norsk black metal ga filmskaper Håvard Bustnes innpass hos nynazistpartiet Gyllent daggry

Hellas var et ferieparadis da filmskaper Håvard Bustnes var barn. Nå har han kommet hjem fra landet med filmen «Hatets vugge».

Av: Mode Steinkjer

TROMSØ (Dagsavisen):  – Hellas var mitt første ferieparadis da jeg var barn. Som voksen var det skremmende å se at et parti som Gyllent daggry kunne få så stor oppslutning, sier Håvard Bustnes om partiet, som etter finanskrisen i Hellas har fått en oppslutning som får den norske sperregrensa til å framstå som et vinterlig tøvær.

Filmskaper Håvard Bustnes viste dokumentarfilmen «Hatets vugge» under filmfestivalen i Tromsø, etter at den først ble tatt ut til verdens viktigste dokumentarfilmfestival, IDFA i Amsterdam.

Visningen i Amsterdam har gitt filmen reisepass over hele verden, mens den i Norge skal vises på festivaler som Human i Oslo og Kosmorama i Bustnes hjemby Trondheim. Fra 6. april blir filmen om de greske høyreekstremistene å se på ordinære kinovisninger.

Les også: Slik blir kinovåren 2018

Ferieparadis

– Det fascinerende med Hellas er at landet er som et laboratorium hvor du putter inn alt negativt. Arbeidsledigheten og den økonomiske krisen er mye verre der enn noen andre steder, og det som kommer ut i den andre enden er det mest ekstreme nasjonalistiske partiet i Europa. I Norge er vi privilegert, men vi har et ansvar for resten av Europa og vi må være solidariske mot andre land i krise. Det står helt klart for meg at høy arbeidsledighet, korrupsjon og økonomisk sammenbrudd fører til fascisme, sier Bustnes, som også peker på den raske negative utviklingen i USA, der klasseskillene bare blir større. 

Bustnes har hatt kinosuksess med blant annet «Blod og ære», filmen om bokseren Ole «Lukkøye» Klemetsen og faren John, samt «Opprørske oldemødre». I «Hatets vugge» («Golden Dawn Girls») følger han den innerste kjernen i Gyllent daggry, opprinnelig et svært marginalt parti med rundt 0,3 prosent oppslutning.

På grunn av den økonomiske krisen, EU-konflikten, høy arbeidsløshet og flyktningstrømmen over Middelhavet, fikk partiet på rekordtid over sju prosents oppslutning, og i 2012 kom de inn i den greske nasjonalforsamlingen med 21 seter, basert på hatretorikk, holocoaustfornektelse og lovnader å stenge grensene og minelegge grensa til Tyrkia.

Partiet forårsaket noen av de mest blodige demonstrasjonene i nyere tid, og er voldelig innstilt mot blant annet journalister og filmskapere som Bustnes.

– Jeg ble advart. I utgangspunktet ville jeg ha med en gresk fotograf, men det var ingen som ville fordi de anså situasjonen som for farlig, sier Bustnes, og innrømmer at han også selv synes det var skremmende.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Svartmetall

– Vi fikk innpass fordi Norge er fødestedet til black metal. Det jo mange typer black metal, men en av undergrenene er nasjonalsosialistisk, nynazistisk svartmetall, sier Bustnes, som peker på forbindelsene mellom den ekstreme høyrebevegelsen og den mest ekstreme avarten av musikken.
Selv hører han heller på Motorpsycho enn på black metal, men det var sistnevnte som ble nøkkelen inn til det greske nynazistmiljøet som er kjernen i filmen.

«Hatets vugge»-produsent Christian Falck hadde i sammenhengen et fortrinn etter å ha laget «Blackhearts», dokumentaren som viste utbredelsen og skyggesidene innen de internasjonale black metal-miljøene.

– Og i Christians film spiller et av parlamentsmedlemmene i Golden Dawn bass. Så vi hadde en fot innenfor fra starten. Jeg skal innrømme at det var skummelt da vi skulle få lov til å komme på det første medlemsmøtet med Golden Dawn. Jeg er ingen spesielt stor fan av black metal, men da måtte jeg låne en t-skjorte av Christian med trondheimsbandet Keep Of Kalessin. Jeg vet ikke om det gjorde utslaget, men vi kom oss i hvert fall inn og vant etter hvert mer og mer tillit, sier Bustnes.

Les også: Her skal han sprenge seg i lufta

Arrestert

På det tidspunktet «Hatets vugge» lages sitter partitoppene fengslet, blant dem lederen og grunnleggeren Nikos Michaloliakos, tiltalt for å lede en kriminell organisasjon, og for mord. Det var første gang siden 1974 at parlamentsmedlemmer i Hellas ble fengslet, hele 14 av dem bare til å begynne med. Også derfor handler filmen i stor grad om kvinnene og familien rundt partitoppene i den ultranasjonalistiske organisasjonen, en mor, en ektefelle og ikke minst datteren Ourania Michaloliakos, som driver kampanjene for partiet i mennenes fravær.

For Bustnes ga det filmen den dimensjonen han behøvde. Ikke nødvendigvis det de bevisst sa til kamera, men det han fanget mens han bare lot kamera gå.

– Jeg er mest opptatt av den menneskelige siden, det har jeg vært i alle filmene mine. Jeg var nysgjerrig på hvordan kvinnene kunne forsvare mennene sine. Alle lager vi historier om livene våre. Det er sjelden at noen framstiller seg selv som «bad guys», men det disse kvinnene står for og sier er veldig vanskelig for meg å forstå. Når mennene deres er voldelige er det for eksempel alltid noen andres skyld, ikke deres. Jeg ble nysgjerrig på om kvinnene virkelig trodde på det selv, eller om det var selvbedrag, sier Bustnes.

– I starten var det skremmende og oppleve at de ropte slagordene sine ikledd symbolene som er veldig lik nazistenes. Men det som er like skremmende er hvor raskt det går før vi blir vant til det og slutter å reagere. Det tror jeg vi må ta inn over oss. Også i vår del av verden er vi i ferd med å venne oss til måten vi omtaler andre på. Gradvis kommer vi til et punkt hvor vi også i Norge bruker ord vi ikke tillot før, og for eksempel er den norske innvandringsdebatten blitt mye røffere. Måten vi omtaler innvandrere på opplever jeg som mindre human i dag enn for ti år siden.

Les også: Mener norsk film er for lite relevant

Europeisk helhet

– Siden du startet arbeidet med filmen har nasjonalismen hatt en framvekst også i resten av Europa, som i Polen, Østerrike og Tyskland. Ser du filmen som et ledd i noe større nå enn da dere gikk i gang?

– Dessverre ser jeg på filmen som et speil på et utvidet Europa, ja på hele den vestlige verden. Det er synd, men det gjør også filmen viktigere. Vi må forstå det vi kjemper mot, og det blir for enkelt å forklare det med at disse folkene bare er skinheads og idioter. Det er mer komplekst, sier Bustnes, som har inntrykk av at Golden Dawn består av alt fra den klassiske snauskallen som blir tiltrukket av musikken og fellesskapet, til de godt utdannede i de bedrestilte samfunnsklassene.

– Datteren til lederen har mastergrad i psykologi, og Jenny har flere mastergrader og snakker flere språk. Ut fra mitt ståsted leser disse folkene feil bøker, men de leser, de har kunnskaper.

– Hvordan vurderer du din egen sikkerhet nå etter at filmen er ute i offentligheten?

– Jeg har tenkt at siden jeg bor i Norge, som er så langt unna, så er jeg trygg. De vet at om de utsetter oss for noe så vil det bare gå utover dem selv. De har ingen interesse av å angripe oss som filmskapere.

– Men Hellas blir kanskje ikke ditt neste feriemål?

– Nei, vi er invitert til en filmfestival i Hellas, men jeg tror det blir til at vi tar plenumsintervjuene på Skype. Da filmen ble vist i Amsterdam var det sikkerhetspoliti i salen fordi det kunne bli opptøyer, men det gikk helt fint, sier Bustnes.

Les også: Filmvåren: Kvinner lager film for barn