5
DRAMA
«Three Billboards Outside Ebbing, Missouri»
Regi; Martin McDonagh
USA/Eng, 2017
Ja, vinteren suger skrekkelig. Men på den positive siden begynner årets store prisvinnerkandidater å vise seg på kino, i tråd med tradisjonen i forkant av Oscar-kjøret. «Three Billboards Outside Ebbing, Missouri» sanket nylig fire Golden Globes for beste filmdrama og manus, samt velfortjente statuetter til hovedrolleinnehaver Frances McDormand og birolleskuespiller Sam Rockwell. Årets Oscar-nominasjoner annonseres først om en ukes tid, men jeg vil bli fryktelig forbauset hvis denne filmen ikke dukker opp i flere av de sentrale kategoriene. Ved første øyekast kan man ledes til å tro at «Three Billboards Outside Ebbing, Missouri» er et typisk prisvinnerdrama som tar opp «viktige ting», men dette er heldigvis noe langt mindre konvensjonelt. En del hjerteskjærende tragedie om bearbeiding av sorg og avmaktsfølelse. En del syrlig komedie stappfull av utsøkt saftig dialog. En film som tar for seg kreftsykdom, selvmord, rasisme, rasende hevnbegjær, seksuelle overgrep, politivold og grov mishandling har ingen rett til å være så morsom som dette, men «Three Billboards Outside Ebbing, Missouri» er tross alt skapt av den irskengelske dramatikeren Martin McDonagh. Han er regissøren av «In Bruges» (2008) og «Seven Psychopaths» (2012).
Den fraskilte flintsteinen Mildred Hayes (Frances McDormand) mistet sin tenårige datter Angela for sju måneder siden, da hun ble brutalt voldtatt, påtent og myrdet av en ukjent gjerningsmann. Politimyndighetene i byen har fortsatt ikke sporet opp den skyldige, og Mildred føler at de trenger litt ild i rumpa. Kanskje disse klovnene burde etterforske drapet grundigere, fremfor å vie tiden til å torturere afroamerikanere? Så Mildred leier tre store reklameskilt ved en sidevei i hjembyen Ebbing, som ikke har vært i bruk siden åttitallet. Hun betaler plakatfirmaets representant Red Welby (Caleb Landry Jones) fem tusen dollar i måneden for å klistre opp følgende budskap, i rask rekkefølge: «RAPED WHILE DYING», «AND STILL NO ARRESTS?», samt «HOW COME, CHIEF WILLOUGHBY?». En ren krigserklæring mot den inkompetente politietaten, under ledelse av politisjefen William Willoughby (Woody Harrelson). Stor storm i lokalmiljøet. Ikke bare fordi Willoughby er en populær samfunnsstøtte, som alle har stor respekt for. Men også fordi politisjefen er døende av kreft, noe Mildred er helt klar over. Plakatene ville jo ikke vært særlig effektive hvis han allerede var død. De fleste innbyggerne i Ebbing føler at Mildred har gått langt over streken, men ingen er mer indignert enn politimannen Jason Dixon (Sam Rockwell). En hjernedød, rasistisk mammadalt med raseriproblemer, som ville ha vært latterlig patetisk hvis det ikke var for at han hadde et politiskilt og tjenesterevolver. Dixon ses opp til Willoughby som en trofast jakthund, og tror han kan true Mildred til stillhet.
[ Les flere filmanmeldelser på Dagsavisen.nos filmseksjon ]
Han tar så veldig, veldig feil. Ingen overraskelse at konflikten eskalerer voldsomt, men jeg tror ikke en sjel vil klare å forutsi retningene «Three Billboards Outside Ebbing, Missouri» tar. Regissør/manusforfatter/produsent Martin McDonagh trives best i de moralske gråsonene, og er utstyrt med en sarkastisk galgenhumor som ser ut til å være en del av den irske folkesjelen. Hans spesialitet er nattsvarte, kompromissløse dramakomedier preget av ramsalte replikker, politisk ukorrekte provokasjoner, sterke personskildringer, brå vold, referanser til sørstatsforfatteren Flannery O’Connor og et veldig motsetningsfullt forhold til katolisisme. Undertegnede har stor sans for Martin McDonaghs tidligere filmer, men han beveger seg opp på et helt annet nivå med «Three Billboards Outside Ebbing, Missouri». Han gir alle figurene et rikt indre liv, og behandler dem med mer respekt enn vi er tilbøyelige til å gjøre. I en mer konvensjonell film ville Jason Dixon ha vært en avskyelig skurk fri for formildende karaktertrekk, men i likhet med politisjef Willoughby er McDonagh fast bestemt på å finne det gode i fyren – uansett hvor dypt han må grave for å finne det. Stadig undervurderte Sam Rockwell gjør en fenomenal innsats her, men klarer allikevel ikke å stjele filmen fra Frances McDormand. Hun gjør trolig sin sterkeste skuespillerprestasjon siden «Fargo», og har en instinktiv forståelse av McDonaghs særegne univers etter alle årene sammen med Coen-brødrene.
Les også: Slik blir kinovåren 2018