6
ANIMASJON
«Prinsesse Mononoke»
Regi: Hayao Miyazaki
Japan, 1997
Her kommer endelig en av de få Studio Ghibli-tegnefilmene som hittil ikke har fått kinopremiere i Norge (hinsides en håndfull festivalvisninger), så da spiller det null rolle at det har passert tjue år siden den ble laget. Tidløse «Prinsesse Mononoke» er en av Hayao Miyazakis-sans store mesterverk. Kanskje noen kunne tvinge den oransje faren i Det hvite hus til å se filmen, mens vi fortsatt har et klima som kan reddes fra en krise. Dette er imidlertid ingen definisjon av en barnefilm. Foreldre som tok med seg ungene sine for å se «Min nabo Totoro» (1988), «Kikis budservice» (1989), og «Ponyo på klippen ved havet» (2008) vil trolig bli dypt rystet av grusomhetene i «Prinsesse Mononoke» – som har fått aldersgrense ni år. Filmen vises på kino her hjemme både med sitt originale japanske lydspor med norske undertekster, og i en versjon der dialogen er dubbet til norsk.
Under Muromachi-perioden på 1500-tallet kjemper skogsgudene en bitter kamp menneskene som prøver å utrydde dem. Mens den unge Emishi-krigeren Ashikasha forsvarer landsbyen sin blir han alvorlig såret av et demonbesatt villsvin, og infisert av et demonisk virus. Ashikasha vil bli fortært av raseri og dø, men i mellomtiden gir forbannelsen ham en overmenneskelig styrke. Jakten på en kur fører Ashikasha i retning vest og Jernbyen – der Lady Eboshi leder en voldsom krig mot skogens åndevesener. Hun har mektige våpen på sin side, mens skogens skapninger har ulvepiken San: tittelens «Prinsesse Mononoke».
Her er det ingen klare helter eller skurker, bare skapninger drevet av forskjellige agendaer. Lady Eboshi tar vare på samfunnets utstøtte, men ødelegger samtidig økobalansen med sine teknologiske fremskritt. Skogsgudene beskytter bare naturen og forsvarer sitt revir, men mange av dem vil samtidig spise menneskene. Begge parter er drevet av stolthet, stahet og tragiske misforståelser, så den eneste måten å få en slutt på krigen er å inngå kompromisser – noe hverken guder eller mennesker tradisjonelt er særlig flinke til. Miyazaki er ingen optimist, men det er en humanisme, en ærefrykt for naturens krefter og en visuell skjønnhet her som gir det melankolske, beske budskapet hans enda større kraft.
[ Les flere filmanmeldelser på Dagsavisen.nos filmseksjon ]
I motsetning til hva New York Times engang hevdet er «Prinsesse Mononoke» absolutt ikke «animasjonsfilmens svar på Star Wars», selv om den opplevde omtrent samme fenomenale suksess i hjemlandet. Dette er en kompleks, vidtspennende historie som er dypt forankret i japansk folklore, på en måte som kan vanskelig å få helt grep om selv for de av oss med mye anime-erfaring. Noe som ikke har forhindret at filmen med tiden har blitt en publikumsfavoritt også i den vestlige verden; som for tiden troner på en respektabel 64de plass på IMDbs liste over verdenshistoriens beste filmer – foran blant andre «Citizen Kane», «Taxi Driver» og «Vertigo».
Over halvparten av de 144.000 cellene i «Prinsesse Mononoke» ble angivelig håndtegnet av Miyazaki selv, som anså dette som sitt siste farvel til animasjonsbransjen før han førtidspensjonerte seg. I de 20 årene som har gått siden den gang har Miyazaki regissert ytterligere fire langfilmer, og han har truet med å pensjonere seg etter omtrent hver eneste av dem. Miyazaki pensjonerte seg nok en gang etter å ha fullført «Vinden stiger» (2013), men annonserte heldigvis i fjor høst at han har startet arbeidet med nok en helaftens tegnefilm – som med litt flaks kan være ferdig til sommerolympiaden i Tokyo år 2020.
Les også: Et vemodig vindpust som hvisker farvel