Film

Et vemodig vindpust som hvisker farvel

«Vinden stiger» står i fare for å bli Hayao Miyazakis svanesang som regissør, men han har til gjengjeld valgt å forlate oss med en av sine vakreste filmer.

Dagsavisen anmelder

ANIMASJON

«Vinden stiger»

Manus & regi: Hayao Miyazaki

Japan, 2013

Den japanske animasjonsmesteren Miyazaki har truet med å pensjonere seg etter omtrent hver bidige film, men denne gangen ser det dessverre ut til at han mener alvor. «Vinden stiger» er et modent lidenskapsprosjekt som summerer opp mesterens livslange fascinasjon for flyvning, et tema som tidligere har dukket opp i blant andre «Porco Rosso», «Kikis budservice» og «Laputa - himmelslottet». I likhet med sønnen Goros «Møte på Valmueåsen» er dette en tegnefilm som ikke har særlig mye å tilby rastløse småfrø. Jeg vil ikke engang påstå at «Vinden stiger» egner seg for barn, uansett hvor veslevoksne de måtte være. Temaene er for komplekse, stilen for realistisk, tonen for alvorlig. Her er det ingen magiske vesener, eventyrlige situasjoner, morsomme kattebusser eller lodne Totoros. Bare en ung mann som følger sine drømmer, mens Japan går igjennom enorme historiske omveltninger. «Vinden stiger» bygger på Miyazakis egen tegneserie fra 2009, som var løst basert på livshistorien til flydesigneren Jiro Horikoshi.

Vi møter Jiro som ung mann under første verdenskrig, mens han drømmer om å fly. Bokstavelig talt. Jiro flyr ut på eventyr mens han sover, og i drømmeland møter han den italienske flykonstruktøren Gianni Caproni som advarer ham om at «fly er ikke krigsredskaper, de er vakre drømmer». Jiro er for nærsynt til å kunne bli flyger selv, men Caproni inspirerer ham til å vie livet til drømmen om å designe fly. Under en pause i ingeniørstudiene møter han den kvikke skolejenta Nahoko Satomi, men de blir adskilt etter det store jordskjelvet i Kanto. Det tar flere år før de gjenforenes, og til slutt blir forlovet. Denne tragiske romansen er preget av at Nahoko lider av tuberkulose, og hun nekter å gifte seg før hun blir frisk. På begynnelsen av 1930-tallet får Jiro en velbetalt jobb hos Mitsubishi, der han endelig får sjansen til å designe fly. Mens Jiro er en uskyldig ildsjel som «bare vil skape noe vakker», har de japanske myndighetene helt andre intensjoner. Resultatet blir de velkjente Zero-kampflyene, som ble brukt under angrepet på Pearl Harbor. Japans fremste krigsvåpen, og metallkisten til flere tusen kamikaze-piloter. For å understreke hvor nært dette temaet er Hayao Miyazakis hjerte: faren hans var direktør for en fabrikk som lagde deler til Zero-flyene, og den italienske flykonstruktøren Gianni Caproni er et av hans store forbilder. Så til de grader at Miyazaki døpte animasjonsstudioet sitt etter Capronis flymodell Ca. 309 Ghibli. Moren hans led forresten også av tuberkulose, uten at jeg bør påstå at det har noen ødipale undertoner.

Mer enn noe annet mistenker jeg at «Vinden stiger» dreier seg om hva det koster å virkeliggjøre sine drømmer, og alt det harde arbeidet som er involvert i å konstruere noe håndfast ut av rene fantasier. Det er jo noe Hayao Miyazaki vet mye om etter et langt liv som animatør, så det er lett å mistenke at filmen på flere plan er selvbiografisk. Jeg vet ikke helt hva mesteren måtte ha av erfaringer når det gjelder å se disse fantasiene bli forvandlet til noe destruktivt av folk med uhederlige hensikter, men det er en undertone av resignasjon å spore i «Vinden stiger». Uansett hvor mye kunstnere som Miyazaki prøver å gjøre verden til et litt vakrere og mer magisk sted å leve, kan du jo være sikker på at det finnes flere som jobber iherdig for å gjøre verden enda fælere. Den håndlagede animasjonen i «Vinden stiger» er helt nydelig, selvfølgelig. Miyazakis håndverk er som vanlig i en klasse helt for seg selv, men han imponerer like mye som historieforteller. Han vever et kompleks portrett av en kreativ kunstner, som syder av skjulte meninger og er åpen for tolkning. Kanskje nettopp derfor pasifisten Miyazaki kom i hardt vær i hjemlandet, der enkelte ekstreme nasjonalister mistolket fredsbudskapet i «Vinden stiger» som antijapansk og stemplet den folkekjære filmskaperen som «en forræder». Disse idiotene var heldigvis bare en høylytt promille, som snart ble overdøvet av filmens tilhengere.

«Vinden stiger» ble den største kassasuksessen i Japan i fjor, og mottok et tjuetall filmpriser. En triumf på alle fronter, og en verdig sorti - selv om det fortsatt føles fryktelig vemodig at filmen samtidig representerer er et punktum på en bemerkelsesverdig kunstnerkarriere. Dette er sjette gangen Miyazaki offisielt har pensjonert seg, så vi kan fortsatt holde håpet på gløtt og satse på at 73-åringen vende tilbake til tegnebordet en gang i fremtiden (han har bl.a. vært interessert i å lage en oppfølger til «Ponyo på klippen ved havet»). Hvis ikke har sønnen Goro selv vist seg å være en dyktig regissør, som kan videreføre familiearven, og Ghibli-studioet fortsetter jo å produserte animasjonsfilmer. Isao Takahatas akvarellfargede folkeeventyr «The Tale of Princess Kaguya» burde dukke opp på norske kinoer i løpet av året, mens «Memories of Marnie» har japansk premiere til sommeren. Miyazaki-san har allerede gitt oss en betydelig filmarv vi kan se igjen og igjen. Så vi har ingen grunn til å deppe, selv om fraværet av nye Miyazaki-filmer å glede seg til vil gjøre verdenen til et fattigere sted.