Strålende drømmereise

5

ANIMASJON

«Milo – månens vokter»

Regi: Alexandre Heyboyan & Benoit Philippon

Frankrike, 2014

Det er absolutt ingenting som tilsier at en nærmere tre år gammel, franskprodusert lavbudsjett-dataanimasjon som dette skal være så full av poetisk fantasifullhet, men «Milo – månens vokter» er en stor overraskelse. La gå at figurdesign og verdensbyggingen er betydelig mer imponerende enn plottet. Dette er ikke (som markedskampanjen hevder) en film fra skaperne av «Den lille prinsen» (2015), selv om de deler et par av de samme produksjonsselskapene. Begge regissører er animasjonsfilmdebutanter, men franske Alexandre Heyboyan har tidligere jobbet som animatør på DreamWorks-produksjonene «Kung Fu Panda» og «Monsters vs. Aliens». Heyboyan sa opp jobben sin på DreamWorks Animation for å vie de neste fem årene til å lage «Milo – månens vokter» sammen med Benoit Philippon. Så dette er et lidenskapsprosjekt drevet av en felles entusiasme for fantasy-film, inspirert av forbilder som Terry Gilliam, Tim Burton og Hayao Miyazaki.

De bygger opp en særegen mytologi om en eventyrverden delt inn i natt og dag; der den første solvokteren fanget solen med harpun, og lenket den til planeten med hjelp av et digert steinbeist. Dagen ble født, mens månevokteren dro ned til drømmenes rike for å hugge ut en måne som skapte natten. Siden den gangen har generasjoner av voktere beskyttet planetens balanse; og etter 350 år skal den neste generasjonens voktere utnevnes i en høytidelig seremoni. Den brautende, selvgode muskelbuntsjarmøren Solar blir som forventet kåret til ny solvokter, men den lille faunen Milo overrasker alle ved å kuppe den ansvarsfulle oppgaven som månevokter. Underjordens demoniske hersker benytter situasjonen til å spre hat i hjertet til Milos arrogante motstander Sohone, og stjeler solen i kaoset som oppstår. Milos impulsive spillopper sender dessuten månen i fritt fall, og plasserer hele planeten i fare. Milo er nødt til å slå seg sammen med brautebassen Solar, og drar ut på en farefull ferd til den vulkanske underverdenen for å finne solen. Også med på reisen er vokspiken Glimt, som kommer fra skumringslandet og er i konstant fare for å bli drept. Hun kan smelte hvis hun blir for varm, og stivner når det blir kaldt – men er fast bestemt på å leve et fullverdig liv selv om hun er lettere handicappet.

Den norske dubbingen fungerer stor sett fint, selv om teaterskoleutdannelsen til stemmeskuespillerne kommer litt for godt frem i enkelte bifigurer. Litt trist at man prøver å markedsføre «Milo – månedens vokter» som en tradisjonell barnefilm, fremfor å fokusere på hvor annerledes den er fra dataanimasjonene som vanligvis serveres til denne målgruppen. Man kan dra paralleller til familievennlige eventyrfilmer som «The Dark Crystal», «The Neverending Story», «Det levende slottet» og kanskje «Avatar», men «Milo» har et visuelt særpreg som skiller seg ut fra noe annet jeg har sett. Figur- og miljødesignet er konstant imponerende; og er skapt av dyktige fagfolk som tidligere har jobbet med filmer som «Wreck-it Ralph», «Tangled» og «How to Train Your Dragon». At filmen ser så bra ut er ekstra imponerende med tanke på at «Milo» er en lavbudsjettproduksjon i denne sammenhengen, som har et budsjett på under en tiendedel av hva animasjoner som dette vanligvis koster. Det er synd at oppfinnsomheten i design og verdensbygging ikke strekker seg hele veien til historiefortellingen; som er et erketypisk «den motvillige helten»-sagn tatt rett fra Joseph Campbell-håndboken. I normale tilfeller ville den stereotypiske historien fordret trekk i poeng, men «Milo – månens vokter» skiller seg så til de grader ut som en visuell opplevelse at den fortjener en helhjertet anbefaling.