Glimrer ikke

3

Drama

«Gold»

Regi: Stephen Gagan

USA, 2016

En komplisert, uoversiktlig smørje om gullutvinning, aksjesvindel, hvitsnippforbrytelser og hedonisme, som har et har et så avslappet forhold til faktiske forhold at åpningsteksten nøyer seg med å påpeke at filmen er «inspirert av virkelige begivenheter». Langt fra like inspirert som den burde være, er jeg redd. Det er et åpent spørsmål om en historie egentlig er verdt å fortelle hvis du er nødt til å forandre mesteparten for å få den filmatisert, men selv med alle sine dramatiske overdrivelser ender «Gold» opp med å renne ut i sanden. Dette er en av disse prosjektene som har sirkulert rundt i Hollywood lang tid; på et tidspunkt var Michael Mann signert som regissør, før Spike Lee overtok – og han forlot til slutt prosjektet i fanget på Stephen Gagan. Det har gått tolv år siden Gagan sist lagde film (det politiske dramaet «Syriana»), og hans stølbente regi er den største belastningen her. Filmen har fortsatt en liten kjerne av fakta, men navnene er forandret, tidsperspektivet flyttet tilbake et tiår og mesteparten er diktet opp for å skape mer dramatikk.

Året er 1988, og lykkejegeren Kenny Wells (McConaughey) står på randen av total ruin da han bokstavelig talt får en drøm. En fylledrøm om gull, langt inne Borneo-jungelen. Han pantsetter gullklokka til den usannsynlig tålmodige kjæresten Kay (Bryce Dallas Howard), og hopper på første fly til Indonesia. Her slår Kenny seg sammen med geologen Michael Acosta (Edgar Ramirez), og starter en gullgraverbedrift finansiert med hjelp av private investorer og flere tonn ren bullshit. Så skjer mirakelet: mens en dødssyk Kenny kjemper seg igjennom malariasykdom finner Acosta mot alle odds gull. Det som først ser ut til å være en skikkelig suksesshistorie viser seg imidlertid å bli en turbulent berg-og-dal-bane-tur preget av enorme opp- og nedturer. Kenny kaster seg inn i luksuslivet mens velstående finansfyrster kaster seg inn i kampen om gull-milliardene, og flere skjulte trusler venter på sidelinjen. Filmen plugger seg inn i den amerikanske drømmen på en måte som ikke er helt ulikt Scorseses «Wolf of Wall Street», men med betydelig dårligere uttelling. Jeg vet ikke helt hva det sier om tidsånden at det de siste årene er laget så mange amerikanske filmer om finansakrobater, hvitsnippforbrytere og lurendreiere, men det er lett å se dem som et sendebud om Donald Trumps apokalyptiske endetid.

«Gold» plasserer seg et sted under «American Hustle» og «War Dogs», men klarer ikke å bestemme seg om den skal være en syrlig satire, trist tragedie, ren komedie eller en thriller. Forsøkene på å lirke inn virkelige hendelser i fiktive omgivelser har bare gjort historien enda mer rotete, og i den grad «Gold» fungerer er det mest takket være Matthew McConaughey. Kenny Wells er enda en av hans patenterte outsidere (løst basert på den kanadiske forretningsmannen David Walsh), og en skikkelig showboat-rolle for McConaughey: som har fetet seg opp over tjue kilo, tynnet ut hårmanken og ikledd seg stygge løstenner med nikotinflekker. Hans Kenny Welsh er en whisky-marinert rabagast konstant skrudd opp til elleve, drevet av gullfeber, jevn promille og et desperat behov for å bli husket for noe stort. Det er en prestasjon som balanserer på hårsbredden til burlesk karikatur – utsøkt severdig og skamløst underholdende, men aldri helt overbevisende som et virkelig menneske. McConaughey formet angivelig rollen etter sin avdøde far, noe som muligens er årsaken til at han virker litt i utakt med historien som fortelles. Han prøver å gjøre Kenny Welsh til en nobel skikkelse, mens filmen som helhet gjenstår som et nobelt feilskjær om en fyr som strengt tatt ikke fortjener vår sympati.