På kjøret i drømmelandet

5

DRAMA

«American Honey»

Regi: Andrea ARnold

Eng./USA, 2016

Når Andrea Arnold lar sitt sosiale britiske instinkt være veiviser inn til det amerikanske hjertet, resulterer det i en sjelden intens filmopplevelse. Arnolds blikk på USA har skapt en «On The Road» for en ny generasjon, en film der beaten fra Jack Kerouac er transformert inn i vår tids opprørspuls.

«American Honey» er den britiske regissørens første film laget på bortebane, men utforskningen de sosiale mekanismene og de tapte generasjonene har hun ikke forlatt. Her følger hun en gruppe unge mennesker som kjører fra by til by i USA og selger magasiner på postordre. Klumpet sammen i en utrangert van, krasjende på de billigste motellene, skapes en gruppedynamikk med utgangspunkt i dørsalg på dagtid og hard festing på nattestid. Det er som et realityshow, et grimt «Paradise Hotel» der alle er stemt ut av det være seg framtidshåp eller trygghet i hverdagen. Med det har Andrea Arnold levert en av dette tiårets mest epokedefinerende filmer.

Les også: Filmet tragediene i Middelhavet

Den 18 år (sier hun selv) gamle løvetannjenta Star utgjør et undrende, nysgjerrig blikk inn i gruppa, en naiv drivkraft som i likhet med sine nye kompiser har en usikker framtid. Vi kjenner Andrea Arnold fra filmer som 2011-versjonen av «Wuthering Heights» og «Fish Tank», en regissør med hjerte og innsyn i de sosiale og økonomiske utfordringene som skapes gjennom ulikhet og utenforskap. Forut for «American Honey» kjørte hun USA på kryss og tvers, ofte alene på de flate vide og endeløse strekkene i Midtvesten, i sør og i nord. Dette skapte utgangspunktet for de rutene som gruppen av selgere kjører i filmen, hvor landskapet øver innflytelse på humør og eksistensielle problemstillinger i en gruppe med en tydelig hierarkisk oppbygning. Sjefen Krystal (Riley Keough) er like skadeskutt som sine arbeidstakere, og skummer de gode pengene gjennom drømmen om å overleve av egen evne til å forsørge seg selv både økonomisk og følelsesmessig. Med «white thrash»-ungdommene som utgangspunkt kjører Arnold rett inn på baksiden av alt USA står for, nedbrutte småbyer, høy arbeidsløshet, stoffmisbruk og et klassedelt samfunn der gapene bare øker.

Les også: Gullpalmen til Ken Loach

Musikken er en drivkraft i filmen. Energien pumpes opp med Fetty Waps sexistiske, tunge rap eller Rihannas blikk på sin egen samtid. Star får øye på gjengen første gang idet de bunkrer opp på et supermarked, rettere sagt hun får øyekontakt med Jake (Shia LaBeouf) og dras mot friheten som møllen dras mot lyset. I en av tidenes åpningsscener smeller premisset for filmen som et tequilashot til Rihannas låt «We found love», der refrenget fortsetter med linja «...in a hopeless place». Med Shia LaBeouf dansende på kassebåndene og med pulsen som drivkraft snur Star ryggen til trailerparktilværelsen og gir seg livet i vold. Et titalls fyllesjuke, dopa ungdommer pluss/minus 20 pakket sammen i en utrangert Van fykende gjennom den amerikanske monotonien med Kevin Gates, Jeremih, Låpsley, Carnage, ILoveMakonnen skrudd til volum 11, gir oss en moderne musikal rett vest. Frihetstematikken understrekes av ikoniske spor fra Bruce Springsteen, Steve Earle («Copperhead Road») eller Lady Antebellum, hvis låt «Amercan Honey» spilles i sin helhet, om den unge jenta som lokkes av et «Wild, wild whisper/Blowin’ in the wind», slik det lokker Star i filmen.

Star, spilt av førstegangsskuespiller Sasha Lane, blir mens Bruce Springsteen synger «Dream Baby Dream» i bakgrunnen spurt av en trailersjåfør hva hun drømmer om? Hun kan ikke svare fordi hun har aldri fått spørsmålet før. Dette illustrerer godt rotløsheten, mangelen på voksenkontakt eller meningsfylte framtidsutsikter blant gjengen som sammen skaper et brokete USA-kart, oppvokst som de er over hele landet. Ingen har funnet drømmen i oppveksten. De få foreldrene man ser i filmen er da også sosialt, økonomisk og mentalt på bunnen.

Les også: Terningkast 4: Dunkle drifter

Sasha Lane er et funn, bokstavelig talt, av Andrea Arnold en dag på stranden. Arnold gikk bort til jenta med den naive og flyktige, likevel sterke tilstedeværelsen og la fram ærendet sitt. Lane selv har fortalt at hun ikke trodde på henne. Både hun og foreldrene var skeptiske, vel vitende om at pornobransjen bruker kvinner til å rekruttere nye unge jenter. Det bildet i seg selv sier mye om det USA skuespillerne også kommer fra. Alle med unntak av Shia LaBeouf er funnet på location, et par av dem har med bakgrunn fra ekte grupper som livnærer seg med å kjøre USA på kryss og tvers på provisjonssalg. Lane, LaBeouf og Riley Keough er alle rett ut fantastiske i sine roller.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Er det så en utelukkende deprimerende, pessimistisk film? Nei, og her kommer Arnolds blikk inn. Det er en egen mekanisme innad i denne gruppen, lojal, håpefull, sta og til en viss grad oppløftende. De definerer en annen samtid, fjernt fra politiske føringer eller autoritative retningsvisere. En samfunnsorden som har noe til felles med beatgenerasjonens frigjørelse fra den tradisjonelle foreldregenerasjonen i etterkrigstiden, og noe til felles med blomsterbarnas frihetshyllest et tiår og to senere. Men mest av alt er dette en orden skapt ut fra en desillusjonert erkjennelse av at de kun har seg selv og ingen andre. Slik blir «American Honey», regissert av en brite, en av de mest sanne filmportrettene av dagens USA, av de som faller utenfor ikke bare samfunnet men også familiestrukturen, det hele nydelig fotografert av Arnolds faste Robbie Ryan og med lange, stemningsdvelende takninger lags et ensformig, ugjestmildt og likevel vakkert landskap, like karrig som drømmene til passasjerene som farer forbi.

En variant av denne anmeldelsen ble publisert under Filmfestivalen i Cannes 2016, der filmen vant juryens store pris.