Amat Escalantes «Det fremmede» utforsker et Mexico du garantert ikke har sett på film før.

Terningkast 4: Dunkle drifter

Det overjordisk fantastiske møter mexicansk følelsesarmod i «Det fremmede».

 

4

FILM FRA SØR

«Det fremmede»

Regi: Amat Escalante

Mex./No./Da.- 2016

Med filmen «Det fremmede» («The untamed») tar den mexicanske regissøren Amat Escalante et uventet streif i ukjent territorium, bort fra det narkofikserte klassesamfunnet han skildret i «Heli» og realismen slik han brutalt har tolket gjennom foregående filmer som «Los Bastardos». Gjennom å åpne for en flik av science fiction-fablenes verden, skaper han nå en visuelt slående og styggvakker film som speiler andre sider av ubehaget i det mexicanske samfunnet, og resultatet er voldsom nytelse, dysfunksjonelle par, avhengighet og ekstrem død. Møt også universets førsteelsker, et orgasmegivende vesen av meteoriske dimensjoner som man allerede i åpningsscenen ser en tentakel av…

La oss diplomatisk si at Escalante overrasker ved å føre oss inn i dette selsomme, lumre landskapet av uoppfylte drømmer, sosiologiske blindspor og substituttenes farlige overtalelsesevne, et landskap ikke ulikt det landsmannen og mentoren carlos Reyadas har formet. Enten man ser «Det fremmede» som en allegori over den fysiske eller mentale rusens hypnotiserende kraft, som en politisk beinmargprøve eller man rett og slett velger å se «Det fremmede» som en tilnærming til horror/thrillersjangeren (vel å merke uten å tråkke helt inn i den).

I «Det fremmede» tar Escalante oss med til en gate mellom David Lynchs univers og det rurale Mexicos småbysamfunn der familiestrukturer har dårlige kår. Mellom Ale og mannen Angel blir det ikke bedre av at Angel syder over av homofobisk gørr mens han i all hemmelighet har et forhold til Ales bror Fabien. Den mytiske Verona har også et godt øye til Fabien, som lapper henne sammen etter et litt for heftig møte med hennes store lidenskap, et nytelsesspredende vesen fra verdensrommet som hun også lokker Fabien til. Det blir fatalt. Det blir også temmelig merkelig og bortimot spekulativt etter hvert som man mer enn aner konturene av hvilken erotisk gravitasjonskraft man har med å gjøre.

Om noe er Escalante konsekvent i måten han gjennom en gråsjattert, kornete skittenrealisme tegner et bilde av et tilsynelatende ubotelig machosamfunn. Dette gir gjenklang i filmskaperens egen (ennå korte) filmografi og tydelige inspirasjonskilder. At Lars von Triers fotograf på «Melancholia» og «Nymphomaniac», danske Manuel Alberto Claro, har fotografert, føles dessuten som et naturlig valg. Han bruker blant annet landskapets naturlige uro som springbrett for å skape ubehag og tvisyn.

Les flere filmanmeldelser på Dagsavisen.nos filmseksjon

Norske Mer Film er via tildelinger fra Sørfond inne på produksjonssiden av filmen, og MoE (Guro Moe med flere) står bak den stemningsavgjørende musikken. Filmens tekniske og visuelle sider er i det hele tatt superbe, og prsien den nylig vant i Venezia er absolutt forståelig. Men utfordringen er historien og hvor Escalante vil hen. Som så mange filmskapere som forsøker å kombinere kunstfilmen med sjangerfilmen, henger Escalante for mye igjen i førstnevnte til å gi de mer slagkraftige ideene tilstrekkelig plass, noe som gjør at filmen bortsett fra den kontante sluttscenen renner ut i det intetsigende.