Film

Et kunstverk av en tegnefilm

Med sin blanding av mytologi, eventyrlyst og drømmelogikk er det nærliggende å sammenligne «Sangen fra havet» med Studio Ghibli, og Moore legger ikke skjul på at han er veldig influert av Miyazaki. Han når opp til nesten samme høyder som sitt forbilde, både som historieforteller, animatør og drømmevever.

Dagsavisen anmelder

5

ANIMASJONSFILM

«Sangen fra havet»

Regi: Tomm Moore

Irland/Danmark/Luxemburg/Belgia/Frankrike, 2014

Etter vakre «The Secret of Kells» (2009) serverer den irske tegneserieskaperen Tomm Moore oss nok en nydelig animasjonsfilm, som med god grunn ble Oscar-nominert tidligere i år. Men der Miyazakis «Chihiro og heksene», «Det levende slottet» og «Min Nabo Totoro» fortalte universelle eventyr filtrert gjennom japansk kultur, gjør «Sangen fra havet» det samme fra et irsk perspektiv. En dypt personlig fabel fordypet i keltiske sagn, katolisisme, folkemusikk og Irlands kulturarv, basert på Tomm Moores egen oppvekst under åttitallet. Virkelig vakkert iscenesatt med en blanding av vannfarger, håndtegninger og dataanimasjon, i et særegent todimensjonalt design som minner om en livs levende barnebok fra syttitallet.

LES OGSÅ: Forheksende gjensyn

Ben mistet moren sin under mystiske omstendigheter samme natt som lillesøsteren Saoirse ble født, og bor i et isolert fyrhus ved kysten sammen med sin sorgtyngede far Conor. I en alder av seks år har Saoirse ikke sagt et eneste ord, og storebroren Ben behandler den tillitsfulle jentungen skikkelig lumpent, mens han innerst inne klandrer henne for morens bortgang. Saoirse viser seg å ha arvet morens evner som «Selkie» – en mytologisk skapning som er menneske på land, men forvandler seg til en sel i vannet. Hennes dragning mot havet skremmer pappa Conor, som sender barna bort for å bo hos deres strenge bestemor. Et katolsk rivjern som elsker salmesang på radioen, og synes det er helt rimelig at ungenes leggetid er klokken fire på formiddagen. På allehelgensaften (betimelig nok) bestemmer Ben seg for å rømme tilbake til farens fyrhus, og lillesøsteren tasser etter. Avstanden til havet gjør Saoirse stadig sykere, og hennes sang er det eneste som kan redde alvefolket. Snart får søsknene selskap av fårehunden Cu, og drar ut på en reise i et mytisk landskap befolket av forsteinede alver, strigråtende kjemper og en ugleheks som samler opp vonde følelser i syltetøyglass.

Les flere filmanmeldelser på Dagsavisen.nos filmseksjon

I likhet med Miyazakis filmer skjuler det dagligdagse en parallellverden full av magi og mytiske vesener, der selv dem som gjør slemme ting har gode intensjoner. En kjennskap til keltisk folklore fordyper de mytologiske elementene, men er slett ingen nødvendighet for å sette pris på den melankolske skjønnheten. Det irske særpreget forminskes litt i norsk språkdrakt, men filmen er til gjengjeld veldig kompetent dubbet av bl.a. Ane Brun, Trond-Viggo Torgersen, Lise Fjeldstad og Anders Baasmo Christiansen.

Sistnevnte dukker også opp som stemmelegger i ukens andre premierefilm: «Hotell Transylvania 2» – og sammen representerer de to ytterpunkter i animasjonsfilm for barn. Den ene er drevet av et frenetisk tempo, popkulturelle referanser og amerikansk slapstick. Den andre er en vakker, varsom drømmereise om å takle sorg, tap og undertrykte følelser. Der «Hotell Transylvania 2» er en diger papirpose fylt til randen med smågodt, full av e-stoffer og flere kilo sukker, er «Sangen fra havet» en småkake bakt med stor omtanke etter en gammel familieoppskrift og møysommelig dekorert med glasur. Akkurat hva smårollingene helst vil stappe i seg er et åpent spørsmål, men det levner liten tvil om hva som gir mest næring.

MER AV MIYAZAKI: Et vemodig vindpust som hvisker farvel