3
KOMEDIE
«Doktor Proktors tidsbadekar»
Regi: Arild Frølich
Norge, 2015
Vi får en ny skuespiller i selveste Doktor Proktor-rollen, en iøynefallende kostnadsramme og Jo Nesbøs absurde, nærmest anarkistiske univers rundt den eksentriske professoren og vennene Lise og Bulle. De to må tre støttende til når en kjærlighetshungrig Doktor Proktor setter seg fast i tida, nærmere bestemt i hippietidens Paris, dit han har dratt for å stanse bryllupet mellom hans store kjærlighet Juliette og den uhederlige bukseseleoppkomlingen Claude Cliché. Hvorfor Proktor ikke har gjort dette før gir ikke filmen noe svar på, men påskuddet til å bringe hele hurven på langtur holder i lange baner. Det å endre historien gjennom direkte inngripen viser seg å være en vanskelig affære, og gang på gang går planene i vranglås. Glem logikken, det er galskapen som teller, og den er rikt til stede i figurene, i musikkbruken (en brennhet versjon a-has «Take On Me» ...) og i idégrunnlaget hentet fra boken «Doktor Proktor og tidsbadekaret» som tar oss med til slaget ved Waterloo, Bastillen under den franske revolusjon og til Jeanne d'Arcs Rouen. Det er ikke gitt at historien slik vi kjenner den er den samme når filmen er over, for å si det på den måten.
LES OGSÅ: Braksuksess for Doktor Proktor
Regissør Arild Følich holder på det loslitte fabeluniverset og den parallelle virkeligheten som ble skapt i den første Proktor-filmen, og mange av skuespillerne repeterer hysteriske biroller eller ikler seg nye. Som Atle Antonsen, som nå er den ufyselige Claude Cliché, mens Kristin Grue, Helén Vikstvedt, Eili Harboe og Nils Jørgen Kaalstad dukker opp i de viktigste birollene, den ene galere enn den andre. Doktor Proktor-skikkelsen spilles av Gard B. Eidsvold, som stødig ivaretar det skvetne, smått forvirrede geniet. Budsjettet er for øvrig brukt godt på spesialeffektene, og «størrelsen» på filmen imponerer hva gjelder spektakulære scener, locationbruk og statister. Disse dels imponerende tablåene svinger mer enn selve historien, som mest av alt blir en serie transportetapper mellom høydepunktene, enten det er historiske hendelser eller en birolles femten sekunder i rampelyset. Antonsen har i så måte gullreplikken når han i blomsteralderens Paris utbasunerer at han aldri har «likt hippia», og ber følget «færra heim te Svartlamoen». I en filmfranchise som dyrker stereotyper, er selvsagt «skurkene» trøndere (D.D.E.s Bjarne Brøndbo er blant de morsommere innslagene), mens franskmenn på 1700-tallet snakker nynorsk.
[ Les flere filmanmeldelser på Dagsavisen.nos filmseksjon ]
Der «Doktor Proktors prompepulver» hadde en gjennomført prompehumor som drivkraft (bokstavelig talt) for det yngste publikummet, vil nok de voksne i større grad finne gjenkjennelige tablåer i denne filmen. Det være seg saftig banning, Delacroix-malerier eller oppfinnsomme anagrammer. Problemet er dialogen og manusets forvaltning av den visuelle humoren kontra den verbale, som er overraskende lite poengtert. Filmens nærmest planløse dimensjonering av tidsbruk og gjentakelser gjør den stiv og anstrengt, og dette bidrar til at den halter kraftig i rytme og flyt, nærmest som når et danseband på en skrinn fredagskveld i et for anledningen overpyntet lokale prøver å kompensere med dårlige vitser fra scenen.
Selv om Eilif Hellum Noraker (Bulle) og Emily Glaister (Lise) igjen skaper gode figurer, må også de slite med manusets manglende selvsikkerhet, som for eksempel når Bulle-figuren til stadighet blir nødt til å påpeke hvor søt alle synes han er. Dette selvopptatte og konstruerte preger hele filmen og gjør den overraskende lite morsom til å være smidd over en så anarkistisk og galskapssøkende fortelling.
LES OGSÅ: Fisefin og frydefull promp