TEATER
Doktor Proktors Prompepulver
Regi: Morten Joachim
Riksteatret
- Hva kan vi bruke prompepulver til, spør Bulle og Lise i denne teaterforestillingen. - Ingenting, svarer Doktor Proktor. Så feil kan man ta.
Jo Nesbøs bøker om Doktor Proktor er blitt svært populære både blant barn og voksne. Den første av dem, om en genial oppfinnelse som setter fart i utluftingen av tarmsystemet, er i ferd med å bli film. Men først blir den dramatisert på Riksteateret. Doktor Proktors verden er i utgangspunktet ikke enkel å overføre til teater, siden oppfinnelsene hans arter seg som spektakulære spesialeffekter som det skal litt til å gjenskape på scenen. Dette klarer Riksteatret likevel, ved å la skuespillerne stjele mesteparten av oppmerksomheten, og overlate mye av resten til barnas fantasi. Den er som kjent i stand til å overgå det meste. Derfor blir dette er en fabelaktig forestilling. Du kommer til å tro at en gutt kan fly, ellers skylles ned i do, bare han promper hardt nok.
For eventuelle eldre lesere kan vi fortelle at Doktor Proktor handler om lille, munnrappe og selvsikre Bulle, som flytter inn i et nytt nabolag og instinktivt har forstått at angrep er det beste forsvar - både mot simple vinningsforbrytelser og enda simplere mobbing. Han får fort en god alliert i modige Lise. Og selvfølgelig Doktor Proktor, prototypen på den elskelige, rare professoren. Bulle og Lise spilles med barnslig entusiasme av Jonas Georg Digerud og Janne Starum Bønes. Med en fargerik, tegneserieaktig fryd, og et humør som smitter over på hele salen. De 13 andre rollene framstilles av bare fire andre skuespillere, som må jobbe hardt, men likevel får fram en rekke herlige figurer. Det skader slett ikke stykket at det har en rekke poenger som voksne liker enda bedre enn barna. Som når den usympatiske Herr Thrane forsvinner ned i kloakkens fortapelse med et «Morn’a Jens».
Mye av spenningen i bøkene knytter seg til uhyggen i dette kloakksystemet under byen. For de minste i teatersalen er det nok en fordel at rottene her ser ut som kosedyr. Og så var det disse enkle, men smågeniale virkemidlene igjen: Når Bulle skal sprenge (eller prompe) seg opp gjennom et kumlokk er det forestillingens allsidige enmannsorkester Ole Jørn Myklebust som holder lokket over ham. Det ser nærmest helt naturlig ut. Det er vel noen som står under der og holder alle kumlokkene på plass?
Den første timen av dette stykket går så fort at halvtimen etter pausen føles litt forhastet. Vi ville vært der lenger, men plutselig er det slutt. Vi avslører forhåpentligvis ikke for mye ved å si at slik er det forestillingen slutter: Ikke som en liten fjert, men med en kjempestor promp. Unnskyld formuleringen, men dette lukter suksess.
Spilles igjen i Nydalen fra 11. desember, i Drammen 10. februar, og på National- theatret til våren.