5
DOKUMENTAR
«Amy»
Regi: Asif Kapadia
England/USA, 2015
Jeg tror ikke noen på kloden var direkte sjokkerte over at det endte som det gjorde. Etter en dypt ubehagelig, offentlig nedsmelting slukket Amy Winehouse lysene 23. juli i 2011, død av alkoholforgiftning bare 27 år gammel. Samme alder som blant andre Jim Morrison, Janis Joplin, Jimi Hendrix, Brian Jones og Kurt Cobain forlot oss. For oss utenforstående virket det nærmest uunngåelig at alt ville ende slik. At Winehouse subbet ustødig i utslitte ballerinasko foran aggressive paparazzi-kameraer og blitslys, uten at en sjel kunne forhindre hennes selvdestruktive slingrevals mot stupet – men dokumentaren «Amy» viser oss at hun lett kunne ha vært reddet, hvis folkene rundt Winehouse hadde vært litt mer opptatt av hennes velbefinnende enn penger, status og suksess. Dette er like mye en skildring av moderne berømmelse i internettæraen som av en talentfull soulartist, men «Amy» er vonde greier uansett hva innfallsvinkelen din måtte være. Nok en sterk skildring av en offentlig tragedie fra teamet bak den gripende dokumentaren «Senna», som av uforklarlige grunner ikke ble satt opp på kino i Norge. Framfor å fortelle historien om Amy Winehouse med hjelp av snakkende hoder og gamle arkivopptak har Asif Kapida valgt å fokusere på private videoklipp.
LES OGSÅ: Scener fra et fangenskap
Han utførte over hundre intervjuer med Amys venner og familie, som kan høres i bakgrunnen mens vi ser henne i veldig intime øyeblikk. Kapida har hatt en overflod av materiale å plukke fra, mesteparten ikke tidligere offentlig vist. For dem som mest forbinder Amy Winehouse med hennes mørkeste øyeblikk burde det være en kalddusj å se henne som en normal arbeiderklassejente: som flørter med kamera, slenger vittige replikker og demonstrerer et skarpt intellekt det ikke alltid var så lett å skimte i offentlige sammenhenger. Flere av de mest interessante øyeblikkene ble fanget opp av Amys første manager Nick Shymansky, som åpenbart hadde mer enn bare en profesjonell interesse i henne. Forvandlingen fra keitete tenåring til verdenskjent artist følger trofast «A Star is Born»-klisjeene: altfor tidlig suksess, dårlige innflytelser, rusproblemer, offentlig nedsmelting og takk for seg. «Amy» fokuserer isteden på nyansene som forsvant i den søplete mediedekningen, og tegner et bilde av en jente som hadde store problemer lenge før noen rettet et kamera mot henne – og som sier klart ifra at hun ikke har noen ønsker om å bli berømt: «Jeg tror det hadde drevet meg gal.»
LES OGSÅ: Med kropp og sjel
Som vanlig ser det ut til at problemene startet med foreldrene. Moren Janis skildres som en passiv skikkelse, og forteller likegyldig i en sjokkerende scene at hun oppdaget at datteren hadde bulimi i barndommen, men ikke brydde seg nevneverdig om spiseforstyrrelsene. Den fraskilte faren Mitch kommer som forventet aller dårligst ut av filmen: det var han som sørget for at datteren ikke ble sendt på avrusning mens hun hadde en sjanse til å få bukt med misbruket (nakent skildret i «Rehab», et skrik om hjelp forvandlet til en landeplage), og det var han som fortsatte rovdriften på Amy da hun var som svakest. Mer opptatt av å filme sin egen realityserie enn å ta vare på en datter som så desperat trenger hans hjelp og støtte. Mitch Winehouse setter seg selv i et så dårlig lys at han gjorde et krafttak for å få klippet om dokumentaren (enkelte scener ble angivelig fjernet etter påtrykk fra advokatene hans), og han har i ettertid gått hardt ut mot filmen i media. Pappa er langt fra den eneste dårlige innflytelsen: hennes livs kjærlighet «Blaaake!» Fielder-Civil gir inntrykk av å være omtrent like avskyelig slesk som tabloidmedia skildret ham – en parasitt tilsynelatende mye mer opptatt av fri tilgang på dop og penger enn å ta vare på jenta som av uforklarlige årsaker forgudet ham. Sannelig lett å bli opprørt.
At filmen fanger opp hovedpersonen på en så intim måte trekker oss mye nærmere, men gjør samtidig alt desto mer ubehagelig etter at Winehouse mister fotfestet. Hun forsvinner gradvis foran øynene våre, og forvandler seg til noe vi ikke kjenner igjen. «Amy» hopper respektfullt over flere av hennes mørkeste øyeblikk, og unngår å fokusere på de mest spekulative øyeblikkene mindre nyanserte dokumentarer sikkert ville ha fråtset i. Dette bli allikevel mørkt og trist nok, så musikken blir en livbøye. Et av de smarteste trekkene denne dokumentaren gjør er å dra ut setninger fra de selvbiografiske sangtekstene Winehouse skrev, for å illustrere akkurat hvor personlige de var – og hvor nakent de beskrev tingene hun følte. Man kan si mye om hvordan Winehouse ble overeksponert, vekselvis hyllet og hånet, ydmyket og genierklært. Berømmelse er en schizofrent, livsfarlig beist. Men lenge etter Amy Winehouses død vil hun forhåpentligvis bli gjenoppdaget av nye generasjoner for sitt talent, ikke for skandalene – og «Amy» gjør sitt beste for å holde fokuset på rett sted. Synd ikke folka rundt henne gjorde det samme.