Nye takter

Amy Winhouse: Back To Black

Amy Winehouse var det største talentet i popmusikken i det nye århundret. Dessverre ble livet hennes også en av de store tragediene. Den nye dokumentarfilmen «Amy» minner oss om begge deler.

Denne uka er det fire år siden Amy Winehouse døde av alkoholforgiftning. 23. juli 2011. En dag da vi hadde andre ting å tenke på enn popstjerner som gikk til grunne. Det gjør ikke skjebnen til Amy Winehouse mindre trist. Hennes død kom dessverre ikke spesielt overraskende. Fem år var gått siden det store gjennombruddet med «Back To Black». En oppfølger virket stadig lenger unna. Dokumentarfilmen «Amy» minner oss om hvordan omgivelsene drev henne stadig lenger inn i elendigheten. I en mørk kinosal gjør det fysisk vondt å se blitslampene eksplodere rundt henne. Hvor nådeløst livet fortonet seg i virkeligheten går det ikke an å forestille seg. Filmen følger henne fra sprudlende og livlig, men sjenert tenåring, til plaget popstjerne som var et lett offer for sensasjonspressen og komikere med sans for billige poenger.

Albumet «Back To Black» kom ut i Storbritannia i oktober 2006. «Det er sjelden vi hører soulmusikk framført med så overbevisende kraft og eleganse i et nytt århundre, med så sterke bånd til fortida», sto det i en 6-poengs anmeldelse i her i avisen. «Back To Black» hørtes virkelig ut som klassisk soul. Med sanger som forente utagerende livsglede med en ettertenksom, ensom dybde. Filmen «Amy» forklarer bakgrunnen for mange av disse sangene, og gir oss en bedre forståelse av dramaet som utspilte seg, både inne i Amy Winehouse, og i høyeste grad rundt henne.

LES OGSÅ: Scener fra et fangenskap

«Back To Black» skulle egentlig ikke ut i Norge før i mars året etter, men ble framskutt etter den gode mottakelsen, og gikk til topps på salgslistene her hjemme også. Vi fikk et intervju med Amy Winehouse mens hun fortsatt uttalte seg offentlig. Vi fikk heldigvis fortalt henne at hun hadde laget noen av de fineste sangene i moderne tid. – Jeg er stolt av å høre sånt. På en måte tenker jeg jo at jeg har fortjent dette, sa hun. Men la til at hun ikke ville la alle lovordene ta kontroll over livet hennes.

– Akkurat nå er jeg så full av entusiasme at jeg ikke orker å tenke på forventningene. Da hadde jeg vært fucked, mente hun. Likevel må disse forventningene fort ha tatt overhånd. Allerede var hun fritt vilt for de beryktede britiske tabloidavisene: – Jeg bryr meg ikke om hva de skriver. Det selger bare mer plater. Det er helt kult, fortalte hun oss til å begynne med. Hvor mye hun brydde seg videre vet hun bare selv, men vi kan jo gjette.

Amy Winehouse debuterte med albumet «Frank» i 2004. Ei pen plate, det også, men ikke slik at den antyder det som skulle komme. Den fikk god mottakelse her i avisen, selv om anmelderen mente den var «irriterende variabel». For det neste albumet, «Back In Black», begynte hun i mye større grad å bruke sitt eget liv som utgangspunkt for sangene:

– «Me And Mr. Jones» er ikke en tittel som er laget for å imponere gamle soulfans. Den skulle egentlig hete «Fuckery», men det ville ikke plateselskapet ha noe av. Jeg synger slik som jeg snakker. Det er slik jeg er. Jeg skriver sanger om de personlige problemene mine, og forsøker å få noe godt ut av dem, fortalte hun. Da vi begynte å ane rekkevidden av disse problemene, ble det etter hvert mindre underholdende å høre på «Back To Black». Men desto mer gripende. «Rehab» var til å begynne med en sang som hadde sine humoristiske sider, sider som forsvant da det personlige dramaet begynte å utspille seg på avisenes førstesider. Noen av hennes nærmeste anbefalte henne tidlig å søke hjelp for å bli kvitt sine rusproblemer. Men hun sa som kjent «nei, nei, nei».

– Det var manageren min som ville at jeg skulle legge meg inn. Så jeg dro til dette senteret og var i ganske fin form. Jeg hadde trent mye, jeg tok meg godt ut, var fint sminket og gikk i høye hæler. Jeg var ikke et vrak. I så fall var jeg et glamorøst vrak. Jeg sa at jeg hadde drukket mye på grunn av at jeg var deprimert etter et forhold som tok slutt. De mente at jeg ikke var alkoholiker og jeg gikk min vei igjen, fortalte hun. Hun så seg dessverre heller aldri tilbake: – Musikken kan lære meg om livet – ingen andre, fortalte hun oss. «There‘s nothing you can teach me/That I can‘t learn from Mr. Hathaway», sang hun i «Rehab». Soulsangeren Donny Hathaway døde 33 år gammel, etter å ha kastet seg ut fra et hotellrom i 15. etasje.

Tekstlinjene «I tread a troubled track/My odds are stacked» fra «Back To Black» skulle få en enda mer dyster mening etter hvert. Amy Winehouse rakk å opptre både på Hovefestivalen og på Rockefeller før konsertene begynte å bli avlyst i 2007. I Bergen ble hun arrestert for besittelse av marihuana. En mulig medvirkende årsak til at hun senere ikke fikk visum til å reise til USA for å motta fem Grammy-priser. I en kommentar etter at hun uteble fra Øyafestivalen skrev Kaia Storvik her i avisen at hun håpet at Amy Winehouse ville legge seg på Mick Jaggers linje, oppdage fordelene med en mer fornuftig livsstil, og lovte at hun ville komme på konsert når Amy rocket videre som 60-åring: «Selv om det ikke er like legendarisk som å dø av en overdose i ung alder». Dessverre ble ønsket ikke oppfylt.

Problemene til Amy Winehouse falt sammen med en tilsvarende nedtur for Britney Spears i USA. Spears klarte seg med et nødskrik, men det gjorde vondt å følge de to skjebnene. De kunne hatt den beste tida i sitt liv, og så gikk bare alt i svart. Man skal trekke hensynet til ytringsfriheten langt for å hevde at ikke presset fra pressen bidro til å forsterke problemene. Som vi skrev da det herjet som verst rundt Amy Winehouse og Britney Spears: Å være popstjerne er en drittjobb, men noen må gjøre den.

Filmen får godt fram denne hensynsløst brutale behandlingen av Amy Winehouse. Den belyser også hennes forhold til de to viktigste mennene i hennes liv. Kjæresten Blake Fielder-Civil og faren Mitch. Førstnevnte var utvilsomt hennes store kjærlighet, men også mannen som introduserte henne for sterkere stoff og drev henne stadig videre inn i avhengigheten. Faren var selvfølgelig også på hennes side, men forsto ikke konsekvensene av sine egne avgjørelser. Under et ellers lykkelig opphold på Jamaica, langt fra bransjens larm midt i den vanskeligste tida, kom han trekkende med et TV-team fordi han hadde fått sitt eget realityshow på TV. Amy Winehouse slapp aldri unna. Hun ble heller ikke passet godt nok på når det stormet som verst. Filmen viser glimt fra hennes alle siste konsertopptreden, i Beograd en måned før hun døde. Hun skulle aldri vært sendt på scenen. Noen flere linjer fra «Rehab» får større mening nå: «I ain’t got the time/and if my daddy thinks I’m fine» ...

Følg oss på Twitter og Facebook!

Noen ganger kan vi være glade for at kameraene gikk. Noe av det siste Amy Winehouse fikk gjort var å synge standardlåten «Body And Soul» som en nydelig duett med jazzlegenden Tony Bennett i mars 2011. Vi ser at Amy Winehouse synes hun skjemmer seg ut, at hun får følelsen av å ikke strekke til. Den gamle gentlemannen trer støttende til, og forsikrer om at dette kommer til å gå helt fint. I ettertid sier Tony Bennett at Amy Winehouse er en av fineste sangerne han har sunget med. Her er hele livet til Amy Winehouse i en kort scene, den sårbare jenta med den selvsikre stemmen som ingen andre kunne måle seg med. «My life’s a wreck you’re making», synger altså Amy Winehouse helt til slutt, og «I’ll gladly surrender myself to you/body and soul».

LES OGSÅ: Knuser mytene om Kurt Cobain

Mer fra Dagsavisen