3
FANTASY
«Disneys Tomorrowland: A World Beyond»
Regi: Brad Bird
USA, 2015
Rørende optimistisk, drevet av entusiasme for teknologi og full av høytflygende konsepter – som dessverre ikke er nøstet sammen til en særlig velfungerende helhet. Ekstra skuffende fordi regissør Brad Bird er et så stort talent, som sto bak de overlegne animasjonsfilmene «The Iron Giant», «Ratatouille» og «De utrolige» før han gjorde sin spillefilmdebut med «Mission Impossible: Ghost Protocol». Bird er en fyr som gjennom hele karrieren har vært på lag med kreative eksentrikere, som er i besittelse av fantastiske talenter ingen smålige byråkrater vil klare å skjønne. Det er mulig at Bird prosjekterer sine egne frustrasjoner inn i filmene han lager, men fyrens klokkertro på teknologiske framskritt, talent, vitenskap og intelligens føles forfriskende i et USA preget av apatisk framtidspessimisme. Med «Tomorrowland» har han laget en familievennlig «Atlas Shrugged»; der verdens største genier har skapt sin egen eksklusive utopi i en høyteknologisk parallelldimensjon langt fra bermen. Ayn Rand ville ha vært stolt. Ideologisk ullent, men i teorien helt greit, hvis ikke historien var så vanvittig kålete konstruert.
ANMELDELSE: Feelgood om eneste hørende i døv familie
Filmen (som her i Europa måtte bytte tittel til kronglete «Disneys Tomorrowland: A World Beyond» for å unngå rettighetstrøbbel med en hollandsk musikkfestival kalt «Tomorrowland») begraver mysteriene sine i en serie rotete tilbakeblikk, og kommer ikke i gang med å fortelle hva den egentlig handler om før en drøy time ut i spilletiden. George Clooney popper opp noen minutter, for å fortelle oss at alt var så meget bedre før. Som blåøyd, troskyldig guttunge tropper Frank Walker (Thomas Robinson) opp på verdensutstillingen i 1964, der han deltar i en oppfinnerkonkurranse med en hjemmelaget jetpack. Juryformannen Nix (Hugh Laurie) er ikke særlig imponert, men Frank vekker interessen til den mystiske jentungen Athena (Raffey Cassidy). Hun gir ham en magisk pins, som åpner opp en portal til en parallelldimensjon der alle drømmer om den teknologiske framtida ser ut til å være virkelighet. Men filmen handler egentlig ikke om ham, så etter denne lange prologen hopper vi videre til tenåringen Casey Newton (Britt Robinson) i nåtid. En optimistisk gladjente som stadig blir fortalt at hun er «spesiell», uten at vi noensinne egentlig finner ut hvorfor. Hun får tak i en magisk pin, som leder til et hologram av «Tomorrowland». En retro-futuristisk EPCOT-drømmeverden basert på hvordan framtida så ut på begynnelsen av sekstitallet. Filmen blir aldri mer fascinerende enn dette øyeblikket, som allerede ble avslørt i den første traileren.
Etter hvert slår Casey seg sammen med evigunge Athena, blir jaget av androider med pulveriseringsvåpen og møter en eldre utgave av Frank Walker (nå spilt av George Clooney) – som har vokst opp til å bli en bitter, grinete einstøing. «Tomorrowland» prøver å gjenskape godstemningen fra Spielbergs mest sentimentale Amblin-periode, og føles som noe han kunne ha laget på en dårlig dag mellom «Always» og «Hook». Dominert av et bombastisk, John Williams-aktig musikkspor av Michael Giacchino, og en påtatt «sense of wonder» som aldri føles særlig overbevisende. Brad Bird ser ut til å si at verden går til helvete fordi popkulturen vår har mistet gårsdagens optimisme for framtida, og at vår morbide fascinasjon av postapokalypsen er i ferd med å bli en selvoppfyllende profeti. Heavy shit for det som egentlig er en familievennlig Disney-film basert på en fornøyelsesparkattraksjon. Bird har fylt «Tomorrowland» til randen med interessante ideer, som stadig spenner bein på historien han prøver å fortelle. Jeg kan ikke huske å ha sett en «blockbuster» med en så kaotisk, ufokusert, rotete historie på denne siden av Michael Bay.
Følg oss på Twitter og Facebook!
Det føles som om store deler av «Tomorrowland» ble omstrukturert på klippebordet etter en runde med studioinnblanding, og det er nærliggende å mistenke at mange av svakhetene skyldes manusforfatter Damon Lindelof (som sto bak den omstridte finaleepisoden av «Lost», samt bl.a. «Cowboys & Aliens» og «Prometheus»). Filmen lokker med glimt av Tomorrowlands vidunderlige framtidsverden, men gir oss ikke sjansen til å tilbringe mange minuttene der. Vi får vite fint lite om hvordan den ble skapt, eller hvorfor alle de fantastiske oppfinnelsene aldri ble delt med resten av verdens befolkning. Alt bygger seg opp til en stor antiklimaks som får hele filmen til å føles som pilotepisoden til en TV-serie, der alle svarene spares til sesongfinalen. Det er løsrevne scener her som virkelige er imponerende, og filmen er ulik noe annet der ute, men som helhet er «Tomorrowland» så forunderlig tonedøv, i utakt og ustrukturert at den fascinerer like mye som den frustrerer. Det er lett å beundre hva Brad Bird prøver å få til her, og like lett å bli skuffet over at han ikke får det til.