Krigen i perspektiv

4

DOKUMENTAR

«Jag stannar tida»
Regi: Gunilla Bresky
Sv. No., 2014

Her retter hun søkelyset mot den russiske krigsfotografen og fotojournalisten Vladislav Mikosha, som i 2005 døde i en respektabel alder av 95 år. Han etterlot seg dagboknotater og en betydelig samling med dokumentaropptak fra andre verdenskrig, som danner grunnlaget for «Jag stannar tida».

Tilbake i 2009 var Mikosha også temaet for dokumentaren «Vladislav Mikosha: The Man Who Stopped Time», som til tross for en nesten identisk tittel har et litt bredere nedslagsfelt. Gunilla Bresky er mer opptatt av det lyriske og personlige, en tilnærming som i sterk grad er en smakssak. Men hvis man klarer å overse regissørens insisterende nærvær gir «Jag stannar tida» oss mulighet til å ta del av noen virkelig oppsiktsvekkende historiske øyeblikk.

Etter en tid som kinomaskinist forelsket Vladislav Mikosha seg i filmmediet. Han hadde drømmer både om å bli en filmfotograf, og å følge i sin fars fotspor som sjømann. Etter at Sovjetunionen ble invadert av nazistene fikk han sjansen til å kombinere begge drømmer, og lot seg innrullere i den russiske krigsflåten som marinefotograf. Mikosha oppdaget raskt at kinofilmenes romantiske skildring av krig hadde fint lite med virkeligheten å gjøre. Det han fant var ikke heltemodige eventyr, men et inferno av frykt, død, ødeleggelse og apokalyptiske traumer.

Som krigsfotograf fikk han ordre om å unngå skildringer av det russiske folks lidelser; for den røde hærens soldater skulle portretteres som sterke, stolte og uovervinnelige. Men retter du kamera ditt mot krigen er du dømt til å fange opp grusomheter, og Mikosha så det etter hvert som sin plikt å filme sannheten. Hvis folk bare så det han gjorde, ville de jo aldri våge å starte en krig igjen. Vladislav dokumenterte hjembyen Sevastopols fall, slagene på Krim og masseødeleggelsene etter slaget om Stalingrad.

Oppgaven som marinefotograf fører ham senere til USA, der de russiske soldatene feires som krigshelter. Han møter Gregory Peck og Ingrid Bergman under innspillingen av «For Whom the Bell Tolls», danser en hel natt med sexsymbolet Hedy Lamarr og blir invitert hjem til Charlie Chaplin – som insisterer på at Vladislav sender ham brev så fort han vender tilbake til Sovjetunionen, for å forsikre skuespilleren om at han har overlevd krigen.

Historiene Vladislav har å fortelle er viktige, og øyeblikkene han har fanget opp med kameraet sitt ofte rystende. Soldater som blir truffet av tyske kuler, døde barn ved veikanten, maltrakterte soldater, avkuttede kroppsdeler. Praktbygninger for evig ødelagt av bombing, gråtende mennesker som har mistet sine nærmeste. Beviser på krigens meningsløse redsler. Måten Gunilla Bresky har valgt å fortelle historien hans skurrer imidlertid litt, selv om hun ikke klarer å ødelegge verdien i dem. Framfor å la disse sterke øyeblikkene tale for seg selv har Bresky valgt å filtrere dem igjennom sitt «kunstnersinn», noe som betyr at hun pøser på med atonal pianoklimpring, sørgmodig fiolingnukking, samt tonedøve rekonstruksjoner med skuespillere som tankefullt ser ut av vinduer og bokstavelig talt føler i fjæra.

Den vanligvis dyktige skuespilleren Jonas Karlsson leser opp utdrag av Mikoshas dagboknotater på svensk, med mye teaterskole-feeling i stemmen – noe som i enda sterkere grad bygger opp den høyttravende stemningen som Bresky ser ut til å foretrekke. «Jag stannar tida» har mye interessant å si, så det er synd at regissøren prøver å drukne det med sin egen stemme.

P.S. Vær obs på at de norske undertekstene er defekte, og konsekvent mangler bokstavene «æ», «ø» og «å»! Noe som gjør deler av filmen til et distraherende rebusløp, særlig i de partiene der Mikoshas (nå avdøde) russiske kone Gemma Firsvova har fortellerstemmen.