Sex og vold i sakte kino

Sola står opp. Tar seg god tid. Himmelen blir oransje. Kameraet dveler ved scenen.

Eller: To menn kommer gående i en svær betonggrøft. Ingen sier noe. Kameraet står i ro. Dveler. Mennene går og går, mange hundre meter. Kameraet følger dem stille.

I kinosalen sitter folk andektig og venter. Rolige, til stede. Eller – kanskje like ofte – utålmodig tåtrippende, mens de lurer på om de heller burde sett en annen av filmene som ble vist på likt med mexicanske Carlos Reygadas «Stellet Licht»/«Stille lys» eller landsmannens Amat Escalantes «Los Bastardos» på Film fra Sør-festivalen.

Her skjer jo ingenting! Eller?

– Grunnen til at mange syns filmene mine er «langsomme», er at de er vant til det spesielle tempoet TV-bransjen og Hollywood har klart å etablere som «standard». Men det er jo innholdet som betyr noe! For meg kan en film være så rask den vil – skjer det ingenting viktig, noe som betyr noe, blir den bare tom uansett, sier Carlos Reygadas.

Ingen politikk, takk

Han er representert med tre langfilmer på årets Film fra Sør-festival i Oslo. Debutfilmen «Japòn» handler om en mann som skal ta sitt eget liv, «Stellet Licht» («Stille lys») – den med soloppgangen – er en utroskapshistorie fra en kristen sekt på den mexicanske landsbygda, og i «Gudenes kamp» kidnapper en mann en baby for løsepenger, mens en kvinne ligger med hvem det skulle være.

– Filmene mine handler om alt utenom politikk. Eller, på ett plan er alt politisk. Men filmene mine har aldri noen politisk agenda. Jeg liker ikke propaganda. Jeg foretrekker å åpne vinduet i stedet for å plassere slagord i vinduskarmen, sier Reygadas.

Vi tenker for mye

Med å «åpne vinduet» mener han «åpne for tanken».

– Filmene mine stiller mange spørsmål. Hvorfor ønsker vi å leve i stedet for bare å gi opp? Hvorfor er noen heldigere enn andre materielt sett? Hva vil det si å være trofast og lojal? Det er slike spørsmål og tankene rundt dem som gjør oss til mennesker. Å tenke er viktig, nesten uansett hva man tenker.

– Og man tenker bedre når ting går sakte?

– Ja, folk er for kjappe. Du kan gå på ethvert museum og få det bekreftet. Publikum vandrer rundt, og bruker kanskje ti sekunder på hvert bilde. «Olje på lerret», leser vi, og går videre. Ingen tar seg tid til å bli stående – lenge – og bare se. Bare være til stede og føle. I stedet fyller vi på med ideer og innhold og tolkninger. I Vesten er vi totalt uten evne til å ta inn rene sanseinntrykk. Det er noe av de tristeste ved hele vår måte å forholde oss til verden på, sier Reygadas.

Naboens vindu

En annen mexicansk filmregissør, Amat Escalante, er invitert til Film fra Sør for å vise filmen «Los Bastardos» – en film som altså begynner med at to menn vandrer tause i en betonggrøft, og som fortsetter i samme dvelende tempo. Også når det skjer noe svært dramatisk, et på ett plan uventet drap.

– Jeg ønsket at publikum skulle være i et sted der noe skjer, uten mulighet til å flytte seg derfra. Du kan ikke gå. I stedet tvinges du til å være vitne til en forbrytelse, til vold, men det skjer på en ekte måte, uten at filmatiske grep gjør det om til «morsom» underholdning. Det blir som å være vitne til noe dramatisk i naboens vindu. Man dras inn i det, men kan ikke påvirke selv, sier Escalante.

Skremselsfortelling

De to hovedpersonene i «Los Bastardos» er ulovlige innvandrere til USA fra Mexico.

– Jeg er inspirert av aggressiviteten mot ulovlige mexicanske innvandrere som henger i lufta i USA. Jeg bodde der før, og det gikk ikke en dag uten at jeg kjente den, bokstavelig talt på kroppen. Tittelen er mangetydig. De to hovedpersonene er «bastards», altså foreldreløse «lausunger», siden de har mistet hjemlandet sitt. Dessuten kaller folk i deres nye hjemland dem for akkurat bastards, som skjellsord, sier Escalante.

Han sier filmen handler om system som slutter å fungere:

– Eksplosjonen i filmen, den brå volden, viser det som må skje når menneskers drøm om et fritt liv ender med slaveri. Dermed kan filmen min ses som en slags «skremselsfortelling»: Slik går det om ulikhetene vedvarer. Alle taper på det, både de som utøver vold, og de som blir rammet av volden.