En stor, liten begivenhet

UTSTILLING

Jumana Manna

«A Small Big Thing»

Henie Onstad Kunstsenter, Bærum, 28/9 – 6/1 2019

HØVIKODDEN (Dagsavisen): Filmutstillinger kan ofte være ganske krevende. Men når du kommer inn i de to Prismasalene på Henie Onstad Kunstsenter oppdager du fort at den over én time lange filmen «Wild relatives» bare er en liten del av en visuelt spennende, sammensatt og svært variert utstilling. Utstillingen bærer den vakre tittelen «A Small Big Thing», og viser at Jumana Manna er en av «våre» beste samtidskunstnere.

For selv om hun snakker språket og har bodd her i mange år, er hun egentlig ikke norsk. Jumana Manna (født 1987) er palestinsk, født i USA, oppvokst i Palestina og bor for tiden i Berlin. Hun tok en bachelor ved Kunstakademiet i Oslo 2006–09, men har også studert i hjembyen Jerusalem og Los Angeles. Hun stiller ut over hele verden, men har veldig ofte hatt utstillinger i Norge. Slik sett er hun et godt eksempel på den nye, multinasjonale kunstnerstanden som ser verden som sin scene. Like fullt regner mange henne som norsk, og hun var en av Norges to representanter ved Venezia-biennalen i 2017.

Henie Onstad presenterer henne slik: «(…) banebrytende i sin praksis og jobber med store romlige installasjoner hvor hun skaper fortellinger på tvers av skulptur, film, collage og installasjon.» Det er en god beskrivelse. Som nevnt er filmen en dominerende del av utstillingen, men den har tette bånd til resten av det som vises. Og du kan gå inn og ut av filmen, for dette er en saktegående fortelling om de mange linjene på kryss og tvers av verdenskartet. Sentralt i fortellingen er Frøhvelvet på Svalbard og oppbevaringen av såkorn fra områdene rundt Aleppo i borgerkrigsrammede Syria.

Les også: Jeff Koons er en av vår tids mest berømte kunstnere: Jeg føler meg fortsatt som en outsider

Det skapte overskrifter verden over da disse frøene som de første ble hentet ut for å bli sådd på nytt i Libanon. Filmen dokumenterer blant annet da den første sendingen kom tilbake til Longyearbyen. Vi får også se hvordan et forsøkslaboratorium jobber med å krysse og forsterke plantesorter. I tillegg får vi scener med unge migrantkvinner i Libanon, og vi får innblikk i forskjellene mellom historisk landbruk og moderne produksjonsmetoder. Og hvordan flyktningeleirer utkonkurrerer lokalt landbruk i Libanon fordi det er mer «lønnsomt».

Lenkene til frøhvelvet på Svalbard, som også er blitt kalt dommedagshvelvet, er mangetydige. Blant annet fordi lageret er inne i en tidligere kullgruve. Kull er en av forutsetningene for den industrielle revolusjon, og bidro til den industrielle utviklingen og omdanningen av landbruket. Slagget etter kullutvinningen brukes i den store installasjonen «Post Hebarium» og «Cache (Insurance Policy)» som fyller resten av den sortmalte Prismasalen. Sentralt er en portrettvase av en misjonerende, amerikansk utvandrer til Palestina som startet forskning på de plantene som var nevnt i Bibelen. Vi får også se plantepresser og keramiske skulpturer som er modellert etter urgamle frøbeholdere – nok en lenke til Frøhvelvet på Svalbard.

Jumana Mannas innganger til det stoffet hun behandler i kunsten er mangetydig og nyanserikt. I den andre Prismasalen, som er lysskimrende hvit, viser hun både skulpturer inspirert av arkeologiske utgravningssteder i Marokko og en gigantversjon av en badstue med overdimensjonerte avstøpninger av armhuler. De arkeologisk tilknyttede skulpturene peker blant annet på menneskers hang til å sortere og kategoriser, mens badstuen forstørrer pubertetens møte med kanskje skremmende kroppslige fenomener som seksuell utvikling og overproduksjon av svette og andre kroppsvæsker.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Alt i utstillingen har vært vist andre steder før (blant annet i Basel, Liverpool, Marrakech og Paris), men måten det er satt sammen på i Bærum gir verkene nye meningslag. Kurator og kunstner har sammen gitt utstillingen en slående visuell ramme, med en klar kontrast (noen vil kanskje si overtydelig?) mellom lys og mørke. Men den klare delingen skaper på et merkverdig vis forbindelser og gjør utstillingen til en stor fortelling om de mange fenomenene som binder oss sammen.

Med sine 31 år er Jumana Manna en av de yngste som har hatt separatutstilling på Henie Onstad Kunstsenter. Det er litt av en prestasjon, men hun har allerede en solid, internasjonal merittliste. Like fullt glemmer jeg ikke en av de første gangene jeg møtte hennes verk, i Oslo Kunstforening i 2010. Skulpturen «Come to Rest» var en sikkerhetsport av karuselltypen med gitter som gir deg muligheten til kun å passere én vei. Slike brukes blant annet på byggeplasser, men i Mannas versjon var det en sukkersøt og dysfunksjonell skulptur der metallet var «smeltet» og dekket av en myk, brun-rosa masse.

Et gjensyn med banebrytende verk som dette hadde vært moro, men kunstsenteret har tydeligvis tenkt at det er for tidlig med en retrospektiv utstilling. Det går en klar linje fra 2010-skulpturen til dagens utstilling. Jumana Mannas utforsking av identitet og hvordan den er knyttet til kultur, politikk, geografi og historiske røtter gir gjenklang uavhengig av hvilken sammenheng hun tar for seg. Hun greier å gi universelle fenomener en personlig karakter, og hun gjør spesielle historier allmenngyldige. Ved å fortelle sine historier gjennom fascinerende visuelle uttrykk knyttes bånd til alle som er interessert i å se.

Utstillingen fungerer først og fremst som et visuelt skattkammer, men den blir enda bedre hvis du setter deg inn i bakgrunnen for de ulike historiene.