- Det er rart at ingen har oppdaget noe humbug i fagforeningene. Det betyr enten at folka der er ekstremt mye mer redelige enn andre i samme makt- og pengesituasjon, eller at ingen har sett godt nok etter, sier Eirik Wekre.

Slakter hellige fagforeningskuer

I Eirik Wekres nyeste thriller er fagbevegelsen innblandet i et internasjonalt politisk-militært maktspill naive nordmenn knapt klarer forestille seg.

- Fagforeningen er blitt ei hellig ku. Den er svært mektig i Norge, mye mer her enn i mange andre sammenlignbare land. All erfaring tilsier at store organisasjoner med mye makt gjennom lang tid vil fostre korrupsjon, sier Eirik Wekre.

Han har nettopp skrevet sin sjuende spenningsroman, «Fuglefangerne», som er bind to i en trilogi. Den starter med at en mektig fagforeningstopp blir funnet død i hjemmet sitt, tilsynelatende død for egen hånd. Like etter brenner huset hans ned. Var det kanskje ikke selvmord likevel? PST-agent og politietterforsker Theo Hannover blir satt på saken.

 

Utspilt sin rolle

Wekre understreker at han er positiv til fagbevegelsen historisk.

- Fagforeningene har bygd opp velferdssamfunnet vi har. Men på mange felt har bevegelsen gått for langt. En ting var under den industrielle revolusjonen, da folk jobbet under elendige forhold for luselønn. Men i Norge i dag er det jo lite sånne jobber. I stedet har vi en overvekt intelligente, intellektuelle, akademisk skolerte arbeidstakere som klarer seg like bra på egen hånd. Likevel er det selvsagt ingen fagforeninger som går inn for å legge seg selv ned. Se på lønnsmeklingene. De virker nesten som skuespill, sier Eirik Wekre.

Når bokhelt Hannover begynner å nøste, viser det seg at den døde fagforeningstoppen hadde mange kontakter. Inkludert noen skumle.

- Det er rart at ingen har oppdaget noe humbug i fagforeningene. Det betyr enten at folka der er ekstremt mye mer redelige enn andre i samme makt- og pengesituasjon, eller at ingen har sett godt nok etter, sier Wekre.

 

USA ser deg

I «Fuglefangerne» er det mange som ser godt etter. En informant lekker hemmeligstemplet informasjon til en tabloidavis, som trykker en hel avsløringsserie om norske utenrikspolitiske og økonomiske hemmeligheter. Andre medier henger seg på, og en tidligere minister blir fritt vilt etter at hun kobles mot alvorlige økonomisk utroskap.

Og bak det hele: Amerikanske interesser, diskret hjulpet av et velsmurt amerikansk etterretningsapparat.

- Amerikanerne avlytter andre land. Fordi de kan, sier Wekre.

I fjor sommer, da han satt og skrev, ble det kjent at Tysklands forbundskansler Angela Merkel ble telefonavlyttet av amerikanerne.

- Jeg er overbevist om at USA har tilsvarende apparat i Norge som i Tyskland. De avlytter telefoner og overvåker e-posttrafikk. Men det er klart de trenger noen menneskelige kontakter her i tillegg til å vise vei i alle dataene de samler inn. Som i romanen min, sier Wekre.

 

Naive Norge

Selv om Norge har radarer i Vardø, kabler ut fra Lofoten og satellittstasjon på Svalbard, og selv om vi har en sentral posisjon i det europeiske Galileo-samarbeidet om et alternativ til det amerikanske satellittnettverket, er vi ifølge Wekre et enkelt offer:

- Vi er naive. Et positivt, godtroende, fredselskende folk, sannsynligvis litt for stolte og lettlurte.

 

Realistiske rammer

Han er opptatt av at bøkene han skriver skal være aktuelle, og så tett på virkeligheten som mulig.

- Ingen bestialske drap, ingen seriemordere, ingen sære religiøse temaer eller voldsomme kodeknekkingsnøtter. Ingen hovedpersoner som er alkoholikere eller har andre store personlige problemer. Jeg synes ikke sånt er så interessant eller troverdig, sier Eirik Wekre.

I stedet skriver han så spennende han klarer innenfor realistiske rammer.

- Jeg skriver de bøkene jeg selv liker å lese. Målgruppa er vel typisk en mann på min alder. Ulempen med det, er at middelaldrende menn ikke kjøper bøker.

Han ler.

- Jeg jobber som konsulent i næringslivet. Der spør ofte folk: «Å, så du skriver? Hvor mye tjener du på det da? Hva blir timelønna?» Men det har jeg ikke turt å regne på en gang, for den er ikke spesielt høy. Men så er det heller ikke derfor jeg holder på. Jeg driver fordi det er gøy, sier Wekre.

gerd.elin.sandve@dagsavisen.no