ROMAN
Ketil Bjørnstad
«Verden som var min. Åttitallet»
Aschehoug
Med «Åttitallet» er han kommet halvveis i prosjektet som skal bli seks bind. Ingenting tyder på at han vil dempe seg. Med punktum satt etter 798 sider i høstens roman vil dette ende som et erindringsverk øverst på seierspallen – i antall sider. Innholdsmessig vil det kanskje ikke score like høyt, men underholdningsverdien er stor og tidsbildet er skarpt tegnet opp av en mann som sto midt i sin tid, med begge bein i kulturlivet og et tredje bein nølende inn i politikken. For dette er boka der den samfunnsengasjerte Ketil Bjørnstad får vist sitt potensial.
«Åttitallet» er skrevet i samme lette, men også reflekterende stil som de to foregående bøkene. Ketil Bjørnstad veksler elegant mellom privatliv, kunstnerliv, venneliv, storpolitikk og samtidsdramatikk. Ingenting for lite, ingenting for stort. Om mulig er temposkiftene hurtigere og mer lettflytende, her er konfrontasjoner og selvkritikk tydeligere. Kunstneren holder på å bli voksen, han er blitt øyboer, samboer og katteeier. Han får et brev fra Lill Lindfors som vil at han skal skrive tekster og sanger til nettopp henne. Han kan ikke helt tro det. Fortsatt sliter han med spisevansker og tvil og tidvis selvforakt. Men han kaster seg ut i det. Han blir bedt om å delta i Grand Prix. Han kaster seg ut i det også. Og sender en skremt tanke til sin gamle spillelærer Amalie Christie. Hva ville hun ha tenkt, eller sagt?
Anmeldelse: Vellykket fra 70-tallet
Han imponeres av de nye skrivende musikktalentene i «Puls» og «Nye takter». Blir kjent med de fleste, og venner med mange. Han beundrer de nye navnene i billedkunsten, og blir venner med Leonard Rickhard og Kjell Nupen. Tidvis kan leseren føle på denne beundringen, og ane et snev av koketteri. Men den nesten frenetiske evnen til stadig å kaste seg over nye kunstprosjekter med engasjement og begeistring er smittende også for den som leser. Dette multitalentet Ketil Bjørnstad som spiller med den ene hånden, skriver med den andre, lager visetekster med den tredje og teaterdramatikk med den fjerde. Her finnes ikke måtehold. Og han klarer seg ut av det meste med både ære og talent intakt. Men ikke alltid.
I denne tredje romanen viser Ketil Bjørnstad at han har både tenner og temperament. Han varter opp med et særdeles heftig glimt fra Aschehougs berømte hagefest, der to av hans mest drepende kritikere vandrer omkring. Ingen nåde her, fra Ketil Bjørnstad som i flere passasjer reflekterer over kritikkens plass og betydning. Han ser ikke bort fra at han i ettertid vil gremmes over sine egne kritikker, som han i en årrekke, litt variabelt over tid, har levert i hovedstadspressen. Han utleverer også seg selv, noen ganger i harselerende og muntre episoder, som han når han vil spille verdensmann i Paris der han tar inn på et byens dyreste hoteller og nesten tømmer reisekassa første dagen bare på å gi tips.
Det sterke politiske engasjementet blomstrer opp når det i 1984 blir kjent at Arne Treholt er arrestert for spionasje. I ettertid er det både fascinerende og nesten litt skremmende å få servert denne saken i Ketil Bjørnstads versjon, en mann som veldig tidlig reagerte på den massive fordømmingen og på den etter hvert tydelige mangelen på klare bevis. Han forteller om trusselbrev og bæsjebrev i postkassa. Og han forteller om vennskapet han utviklet til Arne Treholt. Denne delen av romanen er utvilsomt den beste og mest engasjerende. Den viser en musiker og forfatter med stort mot, en mann som kunne nøyd seg med musikk og litteratur, men som ikke nølte med å kaste seg inn i noe helt ukjent. Og denne evnen og lysten til å kaste seg inn i noe er kanskje typisk for Ketil Bjørnstad på flere områder.
Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!
I «Åttitallet» som i de to tidligere bøkene veksler han mellom den store og den lille verden, mellom storpolitikken og det hjemlige, mellom kunstprosjektene og privatlivet. Denne metodens svakhet er inntrykket av noe oppramsende og tidvis trettende. Det blir mange flyulykker og mindre spennende partier om Reagan og Bush.
Likevel er dette å betrakte som mindre innvendinger. Ketil Bjørnstads prosjekt vinner på vitaliteten og det humanistiske fokuset. Som om han sier: Se her folkens hvor flott det er med vennskap og kjærlighet, med engasjement og musikk, med god vin og en katt på fanget!
Anmeldelse: Et norsk vidunderbarn