Ketil Bjørnstads roman om sekstitallet lover godt for de neste bindene i romansyklusen. Foto: MIMSY MØLLER

Et norsk vidunderbarn

Det er lett å like Ketil Bjørnstads nye selvbiografiske roman. Den har et forførende anslag av tilgjengelighet og åpenhet.

 

Roman

Ketil Bjørnstad

«Verden som var min. Seksti-tallet»

Aschehoug

 

Han sparer ikke seg selv, eller leseren. Nær 800 sider om Ketil Bjørnstad fra han er åtte år til han fyller atten, ligner både selvopptatthet og selvplageri. Likevel er det ingen tvil om at dette må være noe av det beste han har skrevet.

Det hele er preget av en forløsende friskhet og letthet. Og det handler om noe så sært som en ganske lykkelig, norsk barndom på beste vestkant. Selv om lykkelig bør settes i anførselstegn fordi det bråmodne, begavede barnet Ketil opplevde verden som både truende og ubegripelig. Men han var velsignet med en svært snill familie. Dette er mer enn noe annet et kjærlig familieportrett.

Ketil Bjørnstad har valgt tredjeperson som form. Det kler stoffet, og gir forfatteren avstand og rom i en roman som også tar mål av seg til å speile dette tiåret preget av atomfrykt og opprør. Han skriver om Albert Camus’ og amerikanske Cary Chessmanns død, og om storpolitiske begivenheter. Når den åtte år gamle Ketil ser et bilde av Margrete Robsahm, som spiller hovedrollene i «Line», blir han mo i knærne. Blir åtteåringer mo i knærne av å se på voksne kvinner? Hvor mye som er erindring og hvor mye som er den voksne forfatterens refleksjoner over egen barndom, er vanskelig å avgjøre. Tidvis kan beskrivelsene av hjemlige begivenheter få et anstrøk av noe terpende. Best er Ketil Bjørnstad når han beskriver dramatiske enkeltskjebner, eller om romfart, som han var besettende opptatt av.

Det er likevel når Ketil Bjørnstad er mest personlig at denne romanen virkelig svinger. Som når den bråmodne 16-årige Bjørnstad skal iføre seg sin første kjole og hvitt for å spille på Slottet, akk ja, da angrer han på alle knekkebrødene med smør og geitost. Bjørnstad skriver åpent og frimodig om sin fedme og sin matlyst, om pinlige øyeblikk og om hvordan han hater å gå ute i naturen. Og han skriver om sine skolenederlag, han fikk aldri tatt artium, men drar som 17-åring til Paris for å intervjue de store stjernene. Som han slår fast i boka: «Far har forært meg denne selvsikkerheten. Å kunne sette meg ut over samfunnets lover når det føles absolutt nødvendig». Og naturligvis er dette en roman om musikk, om hvor mange timer det må øves hver eneste dag. Selv når han har stått opp midt på natta for å gå avisrunden. Selv om man bor på Frogner plass, betyr ikke det at man kan leve rikmannsliv.

Ketil Bjørnstads koloss av en selvbiografisk roman henter sin styrke fra en ujålete og nøktern stil. Han har nedtonet sin spesielle musikalske begavelse, og har lagt vekt på barndommens og ungdomstidens generelle utfordringer og drømmer, og tidens dramatiske hendelser. Det er blitt en heftig blanding.