«Roman. Milano»: Italienske understrømmer

ROMAN

Hanne Ørstavik

«Roman. Milano»

Oktober

Insisterende lidenskap, kjærlighet og svikefulle foreldre, kunstens nødvendighet og følelsenes ekthet. Dette store alvoret som Hanne Ørstavik alltid belemrer oss med er gjenkjennelig også i høstens «Roman. Milano».

Det er en roman som skaper leseglede med sin kompleksitet, men som likevel oppleves som mer utflytende enn hva vi forventer av denne forfatteren. Derfor kan den ikke bringes inn blant forfatterens toppår. Selv om her også er elegant, reflektert skrivekunst, overraskende sidespor og opprørende passasjer om voksnes svik og barns utsatthet.

Sentralt i romanen står den unge tegneren og arkitekten Val og hennes lett vaklende kjærlighet til den eldre italienske kuratoren og gallerieieren Paolo. Etter litt nøling følger hun ham til hans hjemby Milano. Hun bruker dagene til å tegne, mens han jobber i familiens galleri, der hans tidligere kone, som han er separert fra, men ikke skilt fra, også arbeider. Gjennom hele romanen veksler teksten mellom tilbakeblikk på Vals barndom og ungdom, hennes drømmer, hennes tvil på egne følelser og evne til kjærlighet, og redselen for at Paolos kjærlighet ikke er ekte, men kan forsvinne.

På handlingsplanet foretar Val lange vandringer i byen Milano, hun undersøker gamle kart og leser byens historie, særlig med vekt på alle endringer den har vært underlagt. Hanne Ørstavik byr også på interessante glimt inn i kunstverdenen og selskapslivet i Milano, slik det utfoldes i hemmelige hager og bakgårder bak lukkede fasader der penger og forbindelser betyr mer enn kvalitet og originalitet.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Og under det hele flyter den andre historien, det opprørende sviket fra foreldrene, de som bare forsvant og etterlot den treårige Val til en tante. Der fikk hun en tilsynelatende normal oppvekst. Foreldrene var unge og ambisiøse, og mente de ikke kunne gi fra seg sjansen de fikk om jobb som programutviklere i Silicon Valley i California. De ble boende, årene gikk og barnet Val vokste opp hos tante, med noen sporadiske foreldrebesøk. Når den voksne Val treffer moren igjen på noen korte oslobesøk greier hun aldri å konfrontere henne med sviket. Denne mest smertefulle delen av romanen, er framført på en lavmælt og nærmest diskret måte, men blir også derfor som et angstfylt rop i teksten.

Barndommen ansporer Val til dykk i byen Milanos historie, til undersøkelser av gamle klostre som under Mussolinis regjeringstid ble brukt til barnehjem. Hanne Ørstaviks reflekterte, analyserende skrivestil åpner opp for originale innblikk og koblinger og undersøkende blikk på hvor katastrofalt tap av kjærlighet og omsorg kan være for barns liv.

Les også: Smart og sjarmerende om sykelig sjalusi (Dagsavisen+)

Val som tegner, som hengir seg til kunsten snarere enn å prøve seg som arbeidende arkitekt, viser hvilken styrke kunsten kan ha som terapi, selv om den siden ved kunsten ikke er anerkjent som helt stueren. Ørstavik lar i alle fall Val tenke på tegningen som et sted der hun kan være seg selv. Hun er den utsatte og skjøre som strever med å tro på kjærligheten, som strever med å lokalisere den i eget følelsesliv. Men Paolo er der med sine konstant kjærlige blikk. Dessverre må det sies at denne karakteren blir skyggeaktig og lite tydelig.

Hanne Ørstavik pirker med myk brutalitet i vårt innerste og mest sårbare. Til leserens lette forbløffelse har denne romanen dessuten en happy ending.