NOVELLER
Haruki Murakami
«Menn uten kvinner»
Oversatt av Yngve Johan Larsen
Pax Forlag
Haruki Murakami er lett gjenkjennelig enten han skriver tykke romaner eller korte historier. Han pakker leseren inn i dette varmende pleddet av tilsynelatende språklig trivialitet og en fortellerstemme som pusler omkring leseren med både banale og kloke bemerkninger om livet og tilværelsen – for så plutselig å snu det hele i en overraskende retning, mot det mørke og dystre, mot ensomheten, savnet eller tapet.
Også denne gangen er det ensomme, ofte venneløse menn som driver fortellingene, som ofte er møblert med rekvisitter fra vestlig pop eller jazzmusikk. Mennene i de sju novellene har mistet sine kvinner, har korte forhold til kvinner, forelsker seg dødelig i kvinner, eller oppdager at de er blitt bedratt av kvinner.
Som i åpningsnovellen «Drive My Car». Kafuku er en middelaldrende skuespiller som trenger privatsjåfør til sin gamle Saab kabriolet, for å komme seg til teatret på kveldene. Han hyrer en ung kvinne. Etter en stund inntrer en merkelig fortrolighet, og den ellers så lukkede Kafuku begynner å fortelle om hustruen han elsket så høyt, men som døde altfor tidlig. Historien tar en merkelig og overraskende vending som ikke skal røpes her. Det er en fortelling som på flere plan er karakteristisk for sin forfatter.
LES OGSÅ: Ny gammel Murakami-bok
«Yesterday» er et annet eksempel på Murakamis svakhet for vestlig popmusikk. Fortelleren har en merkelig venn som elsker å gnåle på sin helt egen oversettelse av Paul McCartneys evergreen «Yesterday». Vennen har lært seg en spesiell landsens dialekt, helt forskjellig fra den han er oppvokst med i hovedstaden. Forlaget har fått Frode Grytten til å oversette denne dialekten til Odda-mål, noe som fungerer fint.
Sex, ensomhet og plutselig tap av venner eller kjærester er temaer som er gjengangere hos Haruki Murakami. I novellen «Kino» tar det hele en særdeles dyster og mørk vending. Også her er rekvisittene gjenkjennelige. Kino driver en liten jazzbar i et stille strøk av Tokyo, slik også forfatteren Haruki Murakami i sin tid gjorde. Musikken som fyller lokalet er klassisk jazz, og en katt hører også med i bildet. Til denne baren kommer et underlig par, kvinnen gjør sterkt og foruroligende inntrykk på Kino. Når hun plutselig dukker opp alene, ender de på soverommet der kvinnen vise fram noen mørke sår på kroppen, etter stumpede sigaretter. Dette er en av få noveller i samlingen der Haruki Murakami henter inn noe av sin kjente surrealistiske sminke til fortellingen. Det utdyper og formørker historien.
En av de beste novellene i «Menn uten kvinner» er den Kafka-inspirerte «Da Samsa ble forelsket». Kanskje fordi denne historien har en tvetydighet og en merkelig dobbelthet som noen av de andre novellene mangler. Murakami har her tatt for seg Kafkas berømte historie «Forvandlingen», om Gregor Samsa som en dag våkner og er blitt til en bille. Kafka-beundreren Murakami har tillatt seg å snu fortellingen på hodet, og lar billen Samsa våkne opp som ung mann. Han må lære alt fra grunnen av, som for eksempel det merkelige å gå på to bein. Når det ringer på døren viser det seg å være en kvinnelig låsesmed, liten og pukkelrygget. Hun forlanger å få komme inn for å ordne med låsen i en av husets dører. Denne novellen viser en ny og overraskende side ved Murakami. Den viser at han også behersker en mer absurd stil og tematikk enn han normalt viser. Denne novellen er både øm og sår og ganske foruroligende.
Haruki Murakami innfrir forventningene. «Menn uten kvinner» viser at Murakami i kortversjon er like besnærende som lengdeversjonen.