Haruki Murakami FOTO: NTB SCANPIX

Ny gammel Murakami-bok

Førstegangsutgivelsen av Haruki Murakamis første bøker viser at temaene hans har vært de samme helt fra starten.

 

ROMANER

Haruki Murakami

«Hør vinden synge» og «Flipperspill, 1973»

Oversatt av Yngve Johan Larsen

Pax forlag

«Det er av kjærlighet – og en aldri så liten porsjon forlegenhet – at jeg kaller disse to romanene for «kjøkkenbordsromaner». For meg var det da [jeg skrev en lengre, mer seriøs roman, Sauejakten] min egentlige karriere som forfatter begynte.»

Ordene er den japanske forfatteren Haruki Murakamis egne, fra forordet til de to første romanene han skrev, debuten «Hør vinden synge» fra 1979 og oppfølgeren «Flipperspill, 1973» fra året etter. Ingen av bøkene har vært oversatt til verken norsk eller andre språk før nå, angivelig fordi Murakami vegret seg litt, og altså regnet «Sauejakten» fra 1982 som sin første egentlige roman.

Men Murakami trenger på ingen måte å skamme seg over ungdomssyndene sine, skrevet på den tida han drev jazzbar i Tokyo. Selv om romanene er tynne og tidvis fragmentariske, gir de et interessant og absolutt leseverdig innblikk i det murakamiske litterære univers, og viser at mange av temaene som opptar ham i senere, langt tjukkere og mer komplekse bøker, har vært med forfatteren helt fra starten.

«Hør vinden synge» har, som mange andre Murakami-bøker, en ung mann som jeg-forteller. Han lever et ensomt liv. Tenker en del på de tre jentene han har ligget med, hvorav en hengte seg, og innleder et slags forhold til den fjerde, som kun har ni fingre. Drikker en hel del øl på Jay’s Bar, alene eller sammen med kompisen Rotta. Leser obskure, halvdårlige, amerikanske bøker og lytter til musikk, både jazz, pop og klassisk. Studerer biologi. Går eller kjører rundt i byen og observerer årstidene. Tilbereder sine enkle måltider og røyker konstant. Slektskapet til typene man treffer i senere Murakami-bøker, som «Norwegian Wood» og «Trekkoppfuglen», er mange.

I «Flipperspill, 1973», dukker det til og med opp en del passasjer om brønngraving og brønner, et tema som utbroderes i senere romaner av forfatteren. Hovedpersonen her er den samme som i «Hør vinden synge», bare noen år senere. Også Rotta er med, selv om de to i denne boka aldri møtes. Jeg-personen er blitt oversetter, et virke han skjøtter vel. Da han en morgen våkner opp med to prikk like tvillingjenter i leiligheten, faller det ham selvsagt ikke inn å undersøke dem spesielt nøye, eller for eksempel finne ut hva de faktisk heter. I stedet flytter de to jentene inn, og alle tre tilbringer fritiden med å ligge tett sammenslynget i senga, gå turer til golfbanen for å plukke baller, eller spise kjeks med kaffekrem. Han finner aldri ut hvordan han kan se forskjell på dem. Som i «Sauejakten» leter hovedpersonen i «Flipperspill, 1973» etter noe, denne gangen er det et sjeldent, ekstremt medrivende flipperspill jakten gjelder.

For lesere som foretrekker de av Haruki Murakamis romaner som har de mest utbygde og komplekse plottene, som «Kafka på stranden» og «1Q84»-trilogien, vil sannsynligvis «Hør vinden synge» og «Flipperspill, 1973» føles litt tynne og skisseaktige. Men for alle som elsker Murakami for hans evne til å skape stemning – i tablåer, hverdagslige og smått fantastiske bilder om hverandre – vil de to tynne romanene finne rett hjem. De er umiskjennelig murakamiske, lune og litt underlige. Fylt av møter og avskjeder, og ensomme landskap. En miks mellom det unikt japanske, og det generelt gjenkjennelige, allmennmenneskelige.

Yngve Johan Larsen ser ut til å ha gjort en god jobb med oversettelsen. Og Murakamis selvbiografiske forord er en klar bonus.