Mislykka mor forteller

Roman

Mikkel Bugge

«Du er ny»

Oktober

Hun er ung, nettopp ferdig med lærlingtida som frisør, og nyansatt i en pen salong på Oslos vestkant. Har brutt med familien og dratt fra den lille drittplassen hun kommer fra. Hun vil ikke tilbake. Selv om hun har få venner i byen, lite nettverk, og går rundt med følelsen av ikke å henge helt sammen. Av at hun ikke passer inn, og når som helst kan avsløres. Karakteristisk nok mangler hun dessuten navn, hovedpersonen og jeg-fortelleren i Mikkel Bugges nye roman, «Du er ny».

Bugge har skrevet en roman tidligere, «Gå under jorda» fra 2010. Videre to sprelsk originale novellesamlinger, debuten «Yttersider» fra 2007 og «Tauet» fra 2014, samt flere teaterstykker. For den som kjenner Bugges viltre, burleske, ofte litt underlige noveller, oppleves «Du er ny» som et taktskifte. For dette er ren realisme, uten magisk foran. Attpåtil med en klassisk sosialrealistisk tematikk: Den litt umodne jenta blir uplanlagt gravid med en mann hun ikke kjenner så godt, beholder barnet, men sliter med livsmestring generelt og barnehold spesielt, før og etter fødsel. Folk prøver etter varierende evne å hjelpe, med systemet funker dårlig.

Ikke dermed sagt at dette er dårlig. Slett ikke. Mikkel Bugges hovedperson, la meg kalle henne «jenta» selv om hun teknisk sett er voksen, er en interessant og stort sett troverdig karakter, selv om hun kanskje er i overkant flink til å sette ord på egne problemer overfor seg selv til liksom å skulle være så ute av balanse. Mye er uuttalt, kun hintet rundt: Hvorfor har hun brutt med familien, hvorfor så få venner, har hun opplevd noe spesielt som gjør at hun sliter, eller er hun bare sånn?

Det er bra. Så også skildringene av hvor livsomskakende det er å få barn. Hvordan jenta opplever graviditeten som en invasjon. Førstegangsfødselens brutalitet, selv om resultatet er bra. Og alt etterpå. Barseltid, ammeproblematikk, pardynamikk, tilknytningskrøll, manglende vektoppgang og bekymrede helsesøstre, pengemangel og framtidsuro. Og kjærlighet. Hvor rått det er, når to blir tre.

«Nyt natten med barnet ditt, vær en øy i natta», skriver ammeguru Gro Nylander om nattevåk i sin bok om å bli mamma for første gang. Men hva om man er utslitt, og dessuten allerede kjenner seg som en øy i menneskeheten, avsondret fra andre av alt man aldri må avsløre? «Jeg var knapt et menneske selv, og så innbilte jeg meg at jeg kunne ta vare på et annet», tenker hun før datteren Lina blir født. Etterpå: «Jeg sa ingenting om hvor redd jeg var for at Lina aldri kom til å henge sammen siden jeg ikke hang sammen, siden det var så mye rot inni meg som jeg ikke greide å styre. Og jeg hadde håpet i det lengste at hun kom til å løsne opp i rotet, men hun hadde bare vikla seg inn og blitt del av det».

Det er en sår fortelling, dette, om en ekstra skjør fase i et allerede skjørt liv. Den viser hvordan det som skal være til hjelp, oppleves som en ekstrabelastning. Kjærestens bror dras inn for å hjelpe henne, men han er ingen omsorgstype. Helsesøstrene sier sårende ting om barnet hennes når de tror hun ikke hører. Barnevernet invaderer, men forstår ingenting. Samtidig virker det som om «alle andre» er helt i vater, ikke ødelagte slik jenta kjenner seg. «Jeg tenkte på hvordan jeg kunne viske ut feilene mine, særlig de som handla om sinnet mitt, måtte kontrollere sinnet, vokte det, så det ikke spratt ut og beit rundt seg. Bli mindre kantete, lage færre kollisjoner». Fortellingens helt er, kanskje noe uventet, jentas frisørsalongsjef – hun er den eneste som gratulerer, aksepterer, tilrettelegger og forstår. Hun har vært der selv.

«Du er ny» er neppe høstens mest originale roman. Men den er en fin skildring av en erfaring som er like unik som den er universell, fortalt gjennom et knippe nøye utvalgte og fint formidlede små og større, mest små, hendelser. Indirekte diskuterer den hva det vil si å være «ressurssterk». Hvor lite er for lite, og når er det godt nok? Alle som en gang har født en skrikerunge, vil kunne relatere – helt uavhengig av ressursstyrke.