DOKUMENTAR
Astrid Lindgren
«Krigsdagbøker 1939-1945»
Oversatt av Lene Sandvold Evensen
Cappelen Damm
Ingenting for lite, ingenting for stort til å bli nedtegnet av den unge Lindgren i Vasastan i Stockholm. Resultatet er et oppsiktsvekkende tett og levende portrett av krigshverdagen i det nøytrale Sverige. Sånn sett av særlig interesse for oss nordmenn. Her i landet har krigslitteraturen flytt i strie strømmer i nær 70 år, men hos naboen har det vært ganske stille. Satt de ikke bare der i de varme stuene sine og åt seg stappmette, mens resten av Europa lette etter potetskrell i søppelkassene? Jo da, Astrid Lindgren skriver gjennom hele boka om søndagsmiddager med reinsdyrsteik, stekte høns og sågar hummer, og hun skriver om skammen og den dårlige samvittigheten, men også om fryden ved å spise godt, gleden midt i elendigheten. Hun er ingen nøytral rapportør, hun er der fra de første setningene med sitt humanistiske engasjement, sitt raseri og sin særdeles tørre humor. Og hun skriver om angsten og usikkerheten blant folk flest for at Sverige skulle bli dratt med i krigen. Den muligheten var der hele tida. Det var stadig innkallinger og mobilisering. Svenske frivillige dro i tusentall til Finland som kjempet mot russerne. Våpen, penger og mat fløt ut av Sverige til trengende, ikke minst til Norge. Flyktninger ble tatt imot med åpen favn.
Astrid Lindgrens krigsdagbok åpner for et bredere perspektiv og større forståelse for det nøytrale Sverige. Da tyske tropper marsjerer inn i Polen den 1. september i 1939 bestemmer den unge Astrid Lindgren seg straks for at dette må dokumenteres og nedskrives. Dagboka åpner da også på denne direkte og brutale måten: «Å! I dag brøt krigen ut». Lindgren er på dette tidspunktet en ung frue i Stockholm, hun arbeider som sekretær, er gift med Sture Lindgren, og har to barn, Lasse og Karin. Hun har ennå ikke utgitt noen bok, men i løpet av disse krigsårene blir hun forfatter. Pippi Langstrømpe dukker plutselig opp i en liten linje i dagboka, og mot slutten, i 1945 kan hun stolt fortelle at den «gode ungen Pippi» er solgt til Norge.
Men forfatteren Lindgren er bare en skygge i kulissene i disse dagboksopptegnelsene. Det er krigen der ute og hverdagen hjemme som er i fokus. Etter en tid får Astrid Lindgren en ekstrajobb for det svenske postvesenet, der hun skal kontrollere og lese brev fra utlandet. En hemmelig jobb, som gjør at hun tidlig får et innblikk i jødenes skjebne. Utdrag fra noen av disse «hemmelige» brevene havner i dagboka. Lindgren legger ikke skjul på sitt raseri og sin fortvilelse over den elendighet krigen bringer med seg. Hun er rasende på nazistene og Hitler, men enda mer rasende på russerne. Hun skriver mye om Norge, hun forferdes over henrettelsene av Rolf Wickstrøm og Viggo Hansteen. Og midt oppe i verdensdramaet hun rapporter fra, opplever hun sitt eget personlige «jordskjelv». Hun er tilbakeholden og diskre og forteller ikke hva det dreier seg om, men enhver som kjenner Lindgrens biografi vet at ektemannen Sture ba om skilsmisse i 1944. Som hun lettet skriver så «vant hun den kampen».
Det er en særdeles skarp og oppegående og lettskrivende forfatter som gjennom nesten seks år tegner ned sin egen hverdag og krigen der ute, som etter hvert utvider seg og omfatter store deler av verden. Verdien i dagboka ligger naturligvis ikke bare i at dette er et samtidsdokument, men at det har dette helt personlige blikket, som tilhører en kvinne som skulle bli en av verdens store barnebokforfattere. Den unike stemmen til Astrid Lindgren er så tydelig til stede gjennom hele boka. Sansen for den gode replikken, blikket for detaljenes betydning, og denne udefinerbare vitaliteten og temperaturen som gjennomsyrer hele dagboka. Og humoren! Som når hun skriver om rasjonering og mobilisering og uroen over krigen i de første månedene: «Man kan jo alltid trøste seg med at det blir verre».
Anders Heger har skrevet et informativt og fint forord i boka, og datteren Karin Nyman har bidratt med et etterord.
Les også: 2015 blir det store Lindgren-året
Les også: Sterkt personlig, uredigert Lindgren
Les også: Brev fra Lindgrens sanne selv