I over tretti år brevvekslet Sara Schwardt med Astrid Lindgren. Nå er brevene samlet og gitt ut, i uredigert form, i boka «Brevene dine legger jeg under madrassen». Brevsamlingen gir godt innblikk i hvordan den folkekjære forfatterens egentlig var når hun ikke skrev for publisering. Nemlig minst like empatisk og hjertevarm som i bøkene.

Brev fra Lindgrens sanne selv

Tolv år gammel skrev Sara Schwardt et sint brev til Astrid Lindgren. Slik startet tre tiårs hjertelig korrespondanse.

– Det hele begynte med at jeg skrev et forferdelig pinlig og voldsomt ustrategisk brev til Astrid Lindgren, sier Sara Schwardt til Dagsavisen.

Hun kikker ned i bordplata, fremdeles nesten litt flau over sitt 12-årige selv. Året var 1971, og Sara ville så fryktelig gjerne bli skuespiller. Hun antok at Lindgren kunne trekke i de rette trådene for at hun skulle få innpass. Selv om hun ikke akkurat framsto som ydmyk i første brev.

– Jeg var kritisk mot Pippi-skuespillerne, skeptisk til den siste Emil-boka, og negativ til filmatiseringer av Lindgrens bøker generelt. Så svaret Astrid sendte, var ganske strengt. Jeg ble så opprørt at jeg spylte det ned i do, smiler hun.

Brev i bok

Slik kunne historien endt. Astrid Lindgren fikk mange tusen brev årlig, og svarte pliktskyldigst alle.

Men slik ble det ikke. For Sara Schwardt skrev tilbake til den berømte forfatteren, et nydelig brev der hun ber pent om unnskyldning, og forklarer hvorfor hun ble så misunt, og hva hun ellers har å stri med. Krangel med foreldrene, mistrivsel på skolen, litt av hvert av små og større problemer.

– Jeg var virkelig fryktelig lei meg for hva jeg hadde gjort, og angret så grusomt. Og så fikk jeg slik et forståelsesfullt, vennlig brev tilbake av Astrid!

Det innledet tretti år med brevveksling de to beslektede sjelene imellom. Nå er hele korrespondansen samlet i boka «Brevene dine legger jeg under madrassen: En brevveksling 1971-2002», ute på norsk nå.

– Vi var veldig, veldig ulike. Men vi hadde et par ting som samlet oss. Særlig følsomheten. Utad var Astrid sterk og sosial og morsom. Men inni seg hadde hun mye vemod, noe hun fortalte åpent om i brevene. Ofte er det slik at voksne gjerne lytter til barn og ungdoms problemer, men at vi i veldig liten grad deler med dem det vi selv måtte ha å stri med. Men det gjorde Astrid, sier Schwardt.

Viser sitt sanne selv

Respekten den 65 år gamle, svært berømte Astrid Lindgren nærer for den over femti år yngre Sara Schwardt, lyser fra sidene. Hvert svar er empatisk og lydhørt, gjerne ispedd strenge råd fra den eldre til den yngre kvinnen.

– Når vi leser brevene Astrid skrev, ser vi at hun virkelig var den alle håpte og trodde at hun var. En nydelig person, helt ekte hele tida. Hun skrev aldri brevene for at de skulle publiseres. Likevel brukte hun masse tid på dem. Nå, mange år etter, har jeg spurt datteren og sønnen hennes hvordan det var å være barn av en så berømt kvinne, en alle ville ha en bit av. «Det var aldri et problem», sier de, «for vi visste alltid hvem som var viktigst for henne. At det var oss». Det synes jeg også sier en hel del om Astrid Lindgren. Det fins utallige historier om forfattere som skriver fine bøker, men som ikke er bra mennesker privat, sier Sara Schwardt.

Astrid selv møtte hun aldri.

– Heldigvis! Gjennom skrift kunne vi bytte tanker vi neppe ville delt ansikt til ansikt. Astrid har uansett vært utrolig viktig for meg. Som for så mange andre, gjennom bøkene.