Bokanmeldelse: Beate Grimsrud: «Jeg foreslår at vi våkner»: Bedre kan det knapt bli

ROMAN

Beate Grimsrud

«Jeg foreslår at vi våkner»

Cappelen Damm

Hos Beate Grimsrud skjer alt i språket – også en kreftdiagnose. Etter 500 sider føler leseren seg filleristet av en tekst som gynger i svingene, og beveger seg lynraskt mellom barndom og voksenliv, mellom den dypeste dødsangst og svimlende håp, mellom eventyr fra dyrenes underverden og sykehusets kjølige legesamtale.

Det handler om Vilde Berg som er midt i livet og får vite at hun har brystkreft. Helt uten tråder til forfatteren er hun ikke. Vilde Berg lever av sin penn, hun skriver romaner, regisserer teater og film. I likhet med sin romanheltinne har også Beate Grimsrud vært gjennom en kreftsykdom.

Les også: – Den ytre krisa åpner for fellesskap

For ti år siden kom hun med boka «En dåre fri» – en sterk beretning fra psykiatrien. Den ble nominert til Nordisk råds litteraturpris fra både Sverige og Norge–Grimsrud er opprinnelig fra Bærum, men har bodd og virket i Sverige siden 80-tallet. Fra barndommens rike har Grimsrud også levert strålende ordkunst, som i boka «Å smyge forbi en øks» (1998).

Årets roman er om mulig noen hakk bedre: Den svever høyere i kraft av sine lette overganger mellom det mørke og lyse, sine elegante aforismer og paradokser og sin humørfylte lek med eventyr og ordspill.

Les også: Dobbeltnominert Grimsrud

Vilde Berg bor sentralt i Stockholm, men tilbrakte barndommen i Norge, i Dovre, et lite tettsted der hun sov trygt med ryggen mot fjellet. Der hun kunne sitte bortgjemt under trappa og tegne med en gullpenn og skape to listige dyr, rotta og reven. Disse to opptrer som en type gresk kor gjennom hele romanen, eller kanskje som den kreftsyke Vildes gode hjelpere. De fører dialoger, de snakker om mat og litteratur og bidrar til romanens lett svimle og blandede inntrykk av surrealisme og brutal virkelighet.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Omslaget fra boka.

Vilde Berg er også omgitt av en krets av gode venner, de slår ring om henne når angsten og dødsangsten overfaller henne. Hun som trøster seg med at brystkreft statistisk sett er en kreftform som de fleste overlever. Men som etter operasjon og stråling og cellegift likevel har store smerter. De forsvinner ikke. Og snart skal det vise seg at hun har spredning til skjelettet og andre organer.

Les også: Krig mellom permene - her er 10 gode og viktige bøker om andre verdenskrig

Tilbakeblikkene på barndommen bidrar også til å løfte romanen. Her er det barnet Vilde som snakker, ikke gjennom den voksnes erindring, men i sin egen rett som barn. Og om fortellingens kraft kan hun skrive dette: «Den eneste måten å overleve på er å bli reddet av en fortelling. Seile videre som noe som hviskes i barnets øre».

Beate Grimsrud klarer å forbinde dette undrende og barnlige med det voksne og mer erfarne, og denne forbindelsen skaper mye av spenningen og kraften i romanen. Uten at dødsangsten og det store alvoret reduseres, det er den underliggende mørke stripen i teksten.

Det handler om hverdagsliv og sykdom, om barndom og voksenliv, om kjærlighet og vennskap, om reiser mellom Oslo og Stockholm, om morens død og datterens redsel for at tida snart tar slutt. Verdiene i det enkle dagliglivet får en ny glans. Det helt vidunderlige ved å kunne irritere seg over at en buss er forsinket. Da er man frisk.

«Jeg foreslår at vi våkner» er et av vårens vakreste og mest brutale eventyr.