Det er første gang på 21 år at Diriye Osman forlater Storbritannia – til tross for en rekke invitasjoner og tilbud fra litteraturfestivaler og litteraturhus i utlandet, inklusive i Norge.
I en årrekke etter at han med «Fairytales for Los Children» vant den prestisjetunge Polari Prize i 2014 – som den første og foreløpig siste svarte forfatteren – forsvant han også fra den britiske litteraturscenen.
Der var han blitt en kritikeryndling etter debutboken. Den skildret unge homofile og lesbiske somaliere i Storbritannia – konstant på randen av selvavsløring der de navigerer seg gjennom familiebånd, identitet og immigranterfaringer på vei mot friheten. Han skrev den ut fra egne erfaringer:
– Jeg prøvde å overleve mental sykdom og tapet av familien min fordi jeg var en trassig, stolt homofil mann.
Gleder seg til Oslo
I år er han tilbake med boken «The Butterfly Jungle», der han skriver om hva det innebærer å være svart og skeiv og britisk etter Brexit i en novellesamling med utgangspunkt i et britisk-somalisk samfunnet sør i London der alle er skeive.
– Legen min er ikke-binær og kinesisk-amerikansk, tannlegen min er homofil og slovensk, postbudene er homofile colombiere. Nesten alle i nabolaget er skeive. Og det er ingen skam her, det er ingen frykt. Dette er den verdenen jeg ønsker å vise mine lesere, sier Osman – som kaller «The Butterfly Jungle» for en dypt politisk bok.
Den skal han lansere på Melahuset i Oslo 13. oktober.
– Jeg gleder meg voldsomt til å komme til Oslo og dele noen ville, underholdende historier med alle, sier Diriye Osman.
Det var forfatterkollega Ari Gautier, som også jobber ved Melahuset, som klarte kunststykket å få den ikke veldig reiseglade Osman hit. De møttes på Twitter, og et vennskap oppsto. Da Gautier lanserte sin nyeste bok i London, dukket Diriye Osman opp med ordene «jeg kom for din skyld, jeg går ikke engang til mine egne, litterære arrangementer» – før han takket ja til Oslo-tur.
– Da jeg spurte hvorfor han aksepterte vår invitasjon når hele verden er ute etter ham, sa han: «Jeg liker hva dere gjør, dere er enkle og upretensiøse», forteller Gautier, som skal samtale med Osman på Melahusets scene.
[ «Det virket ikke opplagt at denne gruppa skulle spille i 40 år til» ]
