«Abdulzarak Gurnah får årets nobelpris i litteratur, for «kompromissløst og med stor medfølelse å ha gjennomlyst kolonialismens virkninger og flyktningers skjebne i kløften mellom kulturer og kontinenter», sa Svenska Akademiets talsperson, litteraturforskeren Mats Malm.
Usikkerheten bredte seg kjapt i salen. Abdulzarak Gurnah er ingen Murakami eller Knausgård, ingen bestselgende kjendis «alle» har lest eller i det minste hørt om. Ingen forfatter med gode odds hos bookmakerne. Han sto faktisk uten odds, i tilfelle noen lurer på hvor presise disse tippelistene egentlig er i å forutsi vinnere. Årets tildeling kom svært uventet.
Abdulzarak Gurnah er ingen Murakami eller Knausgård
Gurnahs manglende berømthet understreker imidlertid et viktig poeng, om Vestens dominans i litteraturen. Afrikanske forfattere, eller forfattere med «fremmede» navn, når sjeldnere opp i prissammenheng. De har større problemer med å bli utgitt i Vesten, og leses dermed av færre. Aller mest gjelder det forfattere som skriver på ikke-vestlige språk, som kenyanske Ngũgĩ wa Thiong’o.
Målt mot afrikanske forfattere flest, har Gurnah dermed en klar fordel i at han skriver på engelsk. Inntil han nylig gikk av med pensjon, var han dessuten professor i postkolonial litteratur ved et britisk universitet. I forlagsverdenen regnes Gurnah, tross opphavet i dagens Tanzania, som britisk. Han har da også vært aktuell for priser tidligere: «Paradise» var på finalelista for både Bookerprisen og Whitbread-prisen i 1994. «By the Sea» var også på Booker-langlista i 2001, mens «Desertion» var finalist til Commonwealth-prisen i litteratur i 2001.
Abdulzarak Gurnah (f. 1948) er opprinnelig fra Zanzibar, øygruppa i Det indiske hav utenfor Tanzania. Han hadde swahili som morsmål, og tilhører en muslimsk minoritet i øystaten. Atten år gammel måtte han imidlertid forlate familien og flykte landet. Zanzibars løsrivelse fra Storbritannia hadde gått fredfullt for seg desember 1963, men i revolusjonen som fulgte, ble mennesker av arabisk opphav, som Gurnah, forfulgt og massakrert.
Det skulle gå nesten tjue år før han igjen kunne dra hjem til Zanzibar. «Det jeg knapt har sett hos noen annen forfatter, er Gurnahs skildring av flyktningens erfaringer», fortalte Anders Olsson i Svenska Akademien på pressekonferansen etter utdelingen.
Olsson dro særlig fram romanene «Admiring Silence» (1996) og sin egen personlige favoritt, «By the Sea» (2001) som gode eksempler på hvordan Gurnah skriver om flyktninger. Gurnah «skildrer hvordan flyktningen verken har en klar destinasjon eller en vei tilbake. Han befinner seg i et mellomrom, og søker en identitet som fortsatt er uklar», fortsatte Olsson.
En pris til en flyktning, som skriver om å være flyktning. Det er ikke så dumt, i vår tid. Om man ikke visste bedre, skulle man nesten tro at Svenska Akademiet også ser litt opp fra boksidene innimellom, og registrerer at det fins en verden der ute. En verden der krig og etniske konflikter, klimaendringer, sult og fattigdom gjør at folk må flytte på seg.
Gurnah skildrer hvordan flyktningen verken har en klar destinasjon eller en vei tilbake.
— Anders Olsson, Svenske Akademiet
Riktig nok poengterte Akademiets Anders Olsson på pressekonferansen at de absolutt og på ingen måte kjente seg påvirka av den akutte politiske situasjonen i verden idet de valgte Abdulzarak Gurnah. Det skulle ta seg ut, å innrømme noe sånt!
Gurnah, forklarte Olsson, har skrevet om eksil og migrasjon i mange, mange år, helt siden 1980-tallet, og Akademiet hadde fulgt han lenge. Men … sa han etter en tenkepause og litt forsiktig press fra en av de frammøtte journalistene, «vi prøver å styre blikket litt utover, i denne postkoloniale verdenen. Vi påvirkes nok litt av diskusjoner i tida».
Enn det. I motsetning til litteraturkommentatorer verden over, som år etter år peker på at i år bør Akademiet velge en afrikaner, en asiat, en representant for et urfolk – eller i det aller minste en kvinne eller en seksuell minoritet – tviholder Akademiet på at det kun skal være «høy litterær kvalitet» som gjelder.
I alt Akademiets talspersoner sa, virker det imidlertid som om at Abdulrazak Gurnahs bakgrunn og etnisitet har talt meget positivt. «Han gir oss et helt nytt blikk på Øst-Afrika, på kolonialiseringen av den delen av verden. Særlig den tyske kolonialiseringen av Zanzibar», forklarte Olsson, og dro fram «Paradis» (1996) og «Taushetens øy» (1999) som gode eksempler på dette.
Akademiets leder, Mats Malm, poengterte at Gurnah viser fram «et Afrika som er ukjent for mange, en broket øyverden der portugisere, hinduer, arabere, tyskere og briter har kjempet om makta i veldig lang tid. Et møtepunkt og en smeltedigel lenge før man begynte å snakke om globalisering». Også språklig speiler Gurnahs bøker møtet mellom kulturer, idet han lar gloser på Swahili, arabisk, hindi og tysk bryte inn i den engelske teksten.
Gurnah viser fram et Afrika som er ukjent for mange, en broket øyverden der portugisere, hinduer, arabere, tyskere og briter har kjempet om makta i veldig lang tid
— Mats Malm, Svenske Akademiet
Globalisering. Kulturmøter. Flyktninger. Språkbrytning. Diversitet. Religionskrasj. Uten tvil svært relevante og interessante temaer i 2021.
Det hører dessuten med til fortellingen om Abdulzarak Gurnah at han klarte seg så godt at han ble professor i Storbritannia, som tok ham inn som flyktning.
Med seg fra Zanzibar hadde han en muntlig kultur, der Koranen, eventyr på persisk og hindi, sanger og myter preget historiefortellingen. I England ble den unge Gurnah formet av møtet med klassikere som Shakespeare, Herman Melville og Joseph Conrad – det er mange referanser til disse og flere i bøkene hans. Det er verdt å påpeke at Akademiet har valgt en «ikke-vestlig forfatter som likevel er vestlig» – en tanzanier som er minst like mye britisk.
Som engelsk-professor ved Universitetet i Kent har Gurnah imidlertid arbeidet med postkolonial litteratur, særlig afrikansk, og skrevet utførlig om forfattere som V.H. Naipaul, som var fra Trinidad og fikk Nobelprisen i 2001; og om indisk-britiske Salman Rushdie og kenyanske Ngũgĩ wa Thiong’o, som stadig nevnes som mulige kandidater til prisen. Flere av forfatterne vi kaller «post-koloniale» er bindestrekforfattere, med en fot i Vesten, og den andre i et land som inntil nokså nylig var en koloni.
Tre av Abdulrazak Gurnahs bøker fins på norsk: «Paradis» fra 1996, «Taushetens øy» fra 1999 og «Ved sjøen» fra 2002. Alle fins på biblioteket, og kan leses på nett, på Nasjonalbibliotekets Bokhylla. De fleste titlene er dessuten i salg på originalspråket engelsk.
