Bøker

Hazel ble flyvertinne for å slippe å tenke over hvem hun er

De jobber hardt og tjener lite, men har beholdt imaget som glamorøse jetsettere. Hovedpersonen i Sarah Smith Ogunbonas debutroman er flyvertinne. Fordi hun vil passe inn.

– Det er en uuttalt enighet blant flyvertinner om at de ikke tilhører arbeiderklassen. Jeg har selv tenkt at «arbeiderlitteratur» handler om fabrikker og sånt. Men det er klart at flyvertinne er et yrke der man jobber hardt og tjener lite. Det har bare en overflate av noe flashy i tillegg, av et liv der man drikker drinker i New York, shopper i Paris og kjører Tesla til flyplassen. Selv om det ikke lenger er det glamorøse yrket det en gang var, har man klart å beholde det elegante imaget, sier Sarah Smith Ogunbona til Dagsavisen.

Les også: Gjennomsnittsforfatteren tjener bare 120.000 per bok

Manual for alt

Hun debuterer som romanforfatter denne uka, med romanen «Globus». Den handler om Hazel, som nettopp har begynt å jobbe som flyvertinne. Det er et yrke som passer henne ypperlig.

– Hazel ser det som et sted hun slipper å ta så mange avgjørelser, siden det fins en manual for alt. Hvordan snakke, bevege seg, tenke. Hva man skal si og hva man skal gjøre, og når. Det frigir veldig mye mental kapasitet å slippe å tenke over hvem eller hvordan man skal være, sier Ogunbona.

Les også: Mor er fæl og sønnen kuet. Og hva skjedde egentlig med far på det soverommet? Uhyggen dominerer i Kjersti Skomsvolds nye roman (D+)

Altoppslukende jobb

Selv studerte hun egentlig retorikk ved Blindern, og skulle bare ha sommerjobb som flyvertinne noen uker. Plutselig ble det en fulltidsjobb hun beholdt i flere år, før hun søkte og kom inn på forfatterstudiet i Bø, og siden på Litterær Gestaltning i Göteborg, der hun nettopp er ferdig.

– Det var noe med jobben som flyvertinne som føltes så altoppslukende, som om det ble en stor del av personligheten en stund. Det er et fint sted å skrive fra, et sted hvor det er veldig trangt og mange mennesker, mange møter, men hvor ingen møter er spesielt langvarige og genuine. Det er mer en maskin for samhandling.

Teksten fortsetter under blidet av Sarah Smith Ogunbona (Foto: Isak Martinsson)

###

Selskapets identitet

Hazel går inn for jobben med hud og hår. Helt bokstavelig talt.

– Det er en jobb som tar seg veldig inn i kroppen, som styrer hvordan man kler seg og sminker seg, der mange av de tingene man normalt gjør for å uttrykke identitet allerede er bestemt av selskapet man jobber for. Man kan ikke skrive en realistisk skildring av en flyvertinne uten at det handler mye om klær og sminke og hår, sier Sarah Smith Ogunbona.

Les flere forfatterintervjuer, anmeldelser og boknyheter i Dagsavisens boksider

«Hudfarget»

Hazel lærer av de andre. Men helt lik sine bleke og blonde kollegaer blir hun aldri, selv om de går i identisk uniform. Hazel er norsk, men har nigeriansk far. «Hudfarget» strømpebukse matcher ikke armene hennes, det gjør heller ikke de mange bleke nyansene av dekkrem til bruk i ansiktet.

– Siden jeg ikke aner hvordan man fikser glatt, nordisk hår, fikk Hazel samme hår- og hudtype som meg. Men jeg ville ikke at det skulle bli en bok utelukkende om identitet og rasisme, med lange kapitler om hvordan det er å navigere i en minoritetskropp. Det fins litt av det i romanen. Men siden Hazel er en type som ikke reagerer på eller uttrykker følelser for alt som skjer, blir det ikke hovedpoenget, sier romandebutanten.

Les også: Black Lives Matter. Også i litteraturen (D+)

Omsorg og søsterskap

I stedet er det en roman som handler mye om rutiner og kontroll, og om omsorg. Hazels foreldre ble skilt da hun var liten. Mor er sengeliggende og lite til stede. Uten at det er direkte uttalt, er far til stede som økonomisk forsørger, men han bor ikke sammen med dem. Den som i praksis oppdrar Hazel, er storesøsteren Cornelia.

– Det fins helt klart et element av omsorgssvikt der. Men det som var viktigere for meg, var å beskrive den omsorgen Hazel faktisk fikk, og hvordan den så ut. Ikke å skrive en roman om en dårlig mor. Det er veldig lett og veldig vanlig å henge seg opp i det man ikke får av den personen man ønsker å få det av. Men selv om Hazels familie ikke er noen typisk velfungerende kjernefamilie, så er ikke dette noen tragedie om en grusom oppvekst. Det er snarere fortellingen om en familie der man har måttet forhandle litt mer om hvem som skal ta hvilke roller, sier Ogunbona.

Les også: Ikke lest verken Shakespeare eller Odysseen? Null stress, så lenge du pløyer kjapt gjenom denne boka i stedet

Familiedynamikk

Og nå er storesøster Cornelia gravid. Hun sender ukentlige oppdateringer til søsteren, med bilder av ulike frukter og grønnsaker som skal illustrere fosterets størrelse.

– I Hazels perspektiv har nok Cornelias samboer vært et slags fremmedelement i familien. Men når babyen kommer, går det nok mer og mer opp for henne at det er hun som forstyrrer søsterens familiedynamikk, ikke omvendt. Hun ser seg nok likevel som barnet i relasjonen fortsatt. Kanskje er det en rolle hun vil ha hele livet, sier Sarah Smith Ogunbona.

###

Mer fra Dagsavisen