Bøker

Bokanmeldelse: Vigdis Hjorth: «Er mor død»: Sårt og modig

Vigdis Hjorth er tilbake der hun er best, med en rå og vond bok om en fortvilet voksen datters betente forhold til en mor hun ikke lenger har tilgang til.

Dagsavisen anmelder

ROMAN

Vigdis Hjorth

«Er mor død»

CappelenDamm

Hva er det med mor, spurte Vigdis Hjorth allerede for tjue år siden. Svaret da var at mor drikker, og derfor ikke klarer å være den moren datteren ønsker. I Hjorths nyeste roman er spørsmålet enda sårere, men svaret kanskje noe av det samme: Mødre klarer ofte ikke å være det døtrene ønsker. Ikke her heller.

###

Les også: Haruki Murakami skriver også om en forelder i sin nye bok. Og om katter, så klart (D+)

Død er mor uansett ikke. Hun lever så til de grader i den for lengst voksne, snart seksti år gamle datteren Johannas tanker gjennom hele «Er mor død». I flere versjoner, etter som Johanna vurderer og revurderer, ønsker og tenker og ønsker på nytt, at mor kanskje er sånn, kanskje var slik, og muligens heller på et helt annet vis. Hun må gjette, selv om mor lever i beste velgående, for de to har ikke lenger kontakt.

Les også: Zeshan Shakar, han med Tante Ulrikkes vei, har skrevet en ny, like god roman: Gul bok (D+)

Som ofte hos Vigdis Hjorth, er hovedpersonen en vellykka kunstner, som forteller i førsteperson. Johanna har bodd tretti år i USA, og vender nå tilbake til Norge fordi bildene hennes skal vises i en stor retrospektiv utstilling. Den amerikanske mannen hun på skandaløst vis forlot sin foreldregodkjente ektemann for og rømte til USA sammen med, er død. Sønnen hennes er voksen. Johanna er alene igjen, uten at det egentlig er noe nytt. «Jeg har alltid følt meg alene i verden. Det er grunnfølelsen min».

Det nye består i at hun plutselig har fått det for seg å ringe sin mor, som hun brøt med da hun dro til USA. Far er død i mellomtida, og da Johanna ikke kom i begravelsen, opphørte enhver kontakt både med moren og lillesøsteren Ruth, som fungerer som talskvinne for moren.

Les også: Er mor død er bare en av bøkene Dagsavisens anmelder ser litt ekstra fram til denne høsten (D+)

«Hvorfor ringte jeg da, hva ville jeg. Vet ikke!», tenker Johanna, men klarer ikke å la være å ringe igjen og igjen, selv om hun skammer seg og føler seg elendig over å ha tatt kontakt. Hun klarer ikke å slutte å tenke på moren, kverner og kverner rundt i sin egen skam, morens mulige tanker om henne, om seg selv, om livet.

Tankene endrer seg hele tida. Kanskje var det sånn, kanskje tvert imot slik. Kanskje kanskje kanskje. Kanskje har moren ei venninne, ei kusine, noen andre hun snakker med, kanskje ble de uvenner, «det hender». Kanskje tenker hun på datteren si hele tida, kanskje ikke. Kanskje tenker hun fint om henne. Kanskje ikke så pent. Kanskje kanskje kanskje.

Det er slitsom materie, enerverende å lese. Tett tekst, insisterende og mørk.Masete, nesten desperat. Jeg forstår ikke Johannas handlinger – hun forstår dem ikke selv, heller, og sier det rett ut.

Jeg trenger pauser i lesingen. Pusterom. Går i skogen. Johanna går også i skogen. Bor i ei koie, følger dyrene, været, årstidene. Vigdis Hjorth skriver fint fra naturen, fletter uanstrengt inn sitater fra andre diktere, både i og utenfor naturen. Maner fram varmen og siden kulda, lyset og trærne og dyrene hun møter.

Innimellom er det også morsomt i alt det mørke, om man liker svart humor. Johanna blir stadig mer besatt av moren, av hvordan hun ser ut og hvordan hun har det. En telefonsamtale er ikke lenger nok. Hun vil se henne. Sitter i bilen utenfor morens leilighet. Gjemmer seg i en busk i nabogården. Spionerer, rett og slett. Egentlig er det jo urkomisk, om det ikke også var så alvorlig, så trist. Er hun i ferd med å bli gal?

Nei. «Mor, jeg dikter deg opp», sier Johanna, og avrunder alle sine funderinger med «tror jeg, jeg må alltid legge til et tror». «Er mor død» er en bok om nettopp det: Om hvor liten tilgang vi egentlig har på andre mennesker, med eller uten avstand. Forstår vi hverandre, er det mulig, går det an å sette seg i den andres sted uten at en selv kommer i veien? Nei, virker å være Vigdis Hjorths svar.

Ikke minst siden så mye av oss selv er skjult også for oss selv. «Jeg er ingen upartisk iakttager», tenker Johanna idet hun igjen spionerer på moren og søstera og tolker kroppsspråket deres. Det er vel ingen av oss, noen sinne. Vi kommer i veien, for oss selv og for andre.

Likevel virker hun å mene at det er verdt det. Selv om Johanna flere ganger prøver å overbevise seg selv om at moren ikke bryr seg. «hun driter i hva slags bilde du har av henne og hva slags rolle du har tildelt henne i den selvopptatte psyken din! Ta det innover deg! Det er henne revnende likegyldig!»

Johanna husker stadig mer, stadig flere barndomsscener. Ting hun hadde glemt, hadde fortrengt. Minner om moren som gir større og helt annen mening når hun ser dem igjen som voksen. Som barn manglet hun forutsetningene. 
Gradvis endres bildet av moren. Hun har hatt sitt å bære. Holder hardt på sine ibsenske livsløgner. Det betyr ikke at Johannas drømmer om lykkelig gjenforening og forståelse på tvers av generasjonene kan innfris. Heller tvert om.

For Johanna har laget kunst. Bilder av mor og barn. Og moren føler seg uthengt av kunsten. Det kan hun ikke glemme. «Skulle jeg avstått fra å tematisere et komplekst opphav-avkom-forhold som mange kan kjenne seg igjen i, fordi en spesifikk mor kunne lese seg selv inn i det og bli såret?» spør Johanna, heftig og engasjert. Hun står på sitt. «Verkets forhold til virkeligheten er uinteressant, verkets forhold til sannheten er avgjørende», og sannhetsverdien ligger i virkningen det har på leseren.

Vigdis Hjorth virker på leseren. Johannas kamp engasjerer, også om man ikke helt forstår den. «Er mor død» er en roman dirrende av energi, av frustrasjon, av sorg og sinne.

Den er slitsom å lese, men verdt jobben. Slutten er ikke alltid lykkelig. Ikke i kunsten, og ikke i livet. Men Hjorth står i det, står i ubehaget, tvinger fram en tekst det er umulig ikke å ta stilling til. Modig og kompromissløst. Typisk henne.

Les også flere bokanmeldelser, litteraturnyheter og forfatterintervjuer på Dagsavisen Nye Bøker