Bokanmeldelse: Haruki Murakami: «Å forlate en katt»: En forfatter på sitt mest private

ESSAY

Haruki Murakami

«Å forlate en katt: Hva jeg snakker om når jeg snakker om far»

Oversatt av Ida Kaminka

Pax forlag

Han er ingen Karl Ove Knausgård, den japanske forfatteren Haruki Murakami. På fattige seksti sider forteller han i «Å forlate en katt» om faren sin som var lærer, pasjonert haikudikter og sønn av en buddhistprest.

Murakami forteller også om kattene sine og om farens mange og mørke krigserfaringer fra årene før og under annen verdenskrig. Kort og nøkternt, med tilbakeholdt blyghet åpner han et par vinduer inn til barndom og oppvekst.

«Å forlate en katt» er blitt en vakker liten bok, fylt med noen sobre og litt melankolske illustrasjoner av den Taiwan-fødte kunstneren Yan Gao. Haruki Murakami, som i dag er 71 år gammel, er en verdenskjent og populær forfatter med et stort antall romaner bak seg, veldig mange av dem er oversatt til norsk. I fjor kom den voluminøse «Drapet på kommandanten» i to bind. Den første norskoversatte romanen, «Sauejakten» kom allerede i 1993.

Les også: Zeshan Shakar, han med Tante Ulrikkes vei, har skrevet ny bok. Den er like god som forrige (D+)

Det er med spenning og nysgjerrighet man åpner den lille essaysamlingen, som umiddelbart inviterer deg inn i den gjenkjennelige Murakami-atmosfæren. Forfatteren forteller historien om en av sine katter, og indirekte en historie om faren og forholdet til ham. Det er en sjarmerende liten fortelling med en gledelig og overraskende avslutning. Ikke alle kattehistoriene ender godt, hverken i Murakami virkelige liv eller i hans bøker.

Det er alltid «risky business» og trekke tråder mellom en forfatters liv og hans romaner. Men Haruki Murakami selv antyder flere forbindelseslinjer mellom liv og diktning. Kattene naturligvis, disse elegante dyrene finnes nesten alltid i Murakami tekster.

Les også: Jo Nesbø, Vigdis Hjorth, Maja Lunde og mange flere forfattere kommer med bøker vi kan glede oss til i høst (D+)

Krigen er der, som bakgrunn eller nærvær, og det problematiske, motsetningsfylte forholdet mellom fedre og sønner er et ikke ukjent tema. Nevnes må også de mystiske, fjerne mannsskikkelsene som den rike Wataru Menshiki i Haruki Murakamis «Drapet på kommandanten» er et så typisk eksempel på.

Selv om Murakami bruker store deler av boka til å fortelle om faren, understreker han samtidig at dette forholdet allerede i oppveksten og ungdommen ble preget av fjernhet og distanse. Sønnen Haruki følte at han aldri helt klarte å leve opp til farens forventninger. Da faren dør, nærmere 90 år gammel, har de ikke snakket sammen på 20 år. Sønnen får en siste samtale på sykehuset.

Haruki Murakamis mor, som fortsatt er live når boka skrives, blir nevnt med noen korte setninger.

Les også: Joanna Rzadkowska var katolitt. Så gikk hun pilgrimsruta og ble ateist

Den lille essaysamlingen blir også et bilde på den ydmykhet og forsiktighet Haruki Murakami utviser overfor egen innsats og eget forfatterskap. I boka poengterer han eksistensens vilkårlighet og de hårfine dreininger som kan endre et liv og en skjebne.

Slik han mener at farens skjebne i stor grad ble preget av tilfeldigheter og hendelser under dramatiske krigsår, først i krigen mot kineserne, og senere under annen verdenskrig. Slik ser han også sitt eget liv og sitt forfatterskap som et resultat av noen vilkårlige møter og hendelser.

Samtidig er han klar på at han tidlig visste hvilken vei han skulle gå. Han hadde ingen ambisjoner om skoleresultater eller en akademisk karriere. Haruki Murakami mener at han ikke er en spesielt intelligent mann, men at han har en sikker intuisjon og et stort følelsesregister. Noe som har tjent ham godt som forfatter.

En leser kunne ønsket seg flere og fyldigere detaljer fra Haruki Murakamis liv og et mer utfyllende portrett av den nesten usynlige moren. Likevel er det med en type lettelse boka lukkes. «Å forlate en katt» oppleves som en vennlig påminnelse om at det er fint å dele allmenne og vanskelige erfaringer, men man må ikke dele alt.

Les også: Flyvertinner er egentlig del av arbeiderklassen. De bare framstår så glamorøse at vi glemmer det (D+)