ROMAN
Agota Kristof
«Tvillingenes dagbok»
«Beviset»
«Den tredje løgnen»
Oversatt av Willy Flock
Cappelen Damm
Første bok, «Tvillingenes dagbok», minner svakt om å lese Grimms eventyr som barn. Da var trøsten nær, dette var bare eventyr. Hos Kristof er eventyret blitt virkelighet. Det finnes sågar en heks i denne virkeligheten. Den andre delen, «Beviset», som ble utgitt sent i fjor høst, følger livet til den ene av tvillingene. Han fortsetter å bo i det okkuperte landet, som ikke navngis, men som minner om Ungarn. Den andre tvillingen klarer å rømme over grensen, og gjensynet skjer i det avsluttende bindet, «Den tredje løgnen», som lanseres i disse dager.
Agota Kristofs verk har fått klassikerstatus. Forfatteren, som er født og oppvokst i Ungarn, men rømte til Sveits som voksen, under opprøret i Ungarn i 1956, regnes i dag blant de store øst-europeiske navn. Men bøkene om tvillingguttene skrev hun først etter flere år i Sveits, og de ble skrevet på fransk. Med sin erfaringsbakgrunn og sin suverene litterære stil kan hun plasseres i klasse med andre store østeuropeiske navn som Herta Müller fra det tidligere Øst-Tyskland og Jenny Erpenbeck fra Romania. Selv skal hun i intervjuer ha fortalt at Knut Hamsuns bøker var blant hennes tidligste og sterkeste litterære opplevelser.
Den originale, kraftfulle fortelleren Agota Kristof åpenbarer seg straks man begynner å lese trilogiens første bok: «Tvillingenes dagbok». Det konkrete, barnlige språket, barbert for føleri og sentimentalitet, bringer tanken til eventyret og sagaformen. Det er tvillingene som forteller, de er anonymiserte og står fram med en dobbeltstemme. De er nettopp ankommet bestemors hus i utkanten av en liten grenseby. Avlevert av moren som ikke lenger makter å fø dem i storbyen. Det er krig og barna vil ha større mulighet til å overleve hos bestemor som har en hage med grønnsaker, hønsehus og griser. I landsbyen kalles hun bare Heksa fordi alle er overbevist om at hun i sin tid tok livet av mannen sin med gift. Overfor guttene opptrer hun også mer som heks enn bestemor, og kaller dem bare for «drittungene».
Det er Agota Kristofs geniale litterære grep å pakke denne brutale historien fra en krigshverdag, sannsynligvis dreier det seg om 2. verdenskrig i Ungarn, inn i dette enkle språket, som setter krigens brutalitet i relieff. Dette er barnets blikk på verden. Det er en overlevelseshistorie. Barna, som er ni år når de ankommer landsbyen forstår instinktivt hvordan de skal opptre og handle. De øver seg i å sulte, de øver seg i å tale fysisk smerte. Og de skriver dagbok. For nettopp det å skrive er en måte å overleve på, og den røde tråden i alle de tre bøkene. Tvillingene reflekterer ikke, de skriver ikke om følelser, de beskriver det de ser, det de hører og det de gjør. Når de utsettes for seksuelle overgrep fra en offiser, beskriver de hendelsen uten å ta moralsk stilling. De utsetter stedets prest for utpressing for å få ham til å gi penger til en enslig mor og hennes vanføre datter. Fordi det er viktig at de overlever. Agota Kristof stiller de store moralske og filosofiske spørsmålene i en fortelling som tilsynelatende er like enkel i formen som en barnefortelling. Men i verkets andre og tredje bok endres også formen i takt med at tvillingene blir eldre, og i det avsluttende bindet som har tittelen «Den tredje løgnen» framstår fortellingen overraskende gåtefull og labyrintisk.
Les også: Ny Milan Kundera-biografi: Et tvangsmessig behov for å ta kontroll over sitt eget image
Det hører med til historien i første bind at den ene av tvillingene klarer å rømme over grensa. I bind nummer to, «Beviset», som er en tredjepersonfortelling, er det den gjenværende tvillingen, som har fått navnet Lucas, som er hovedpersonen. Den savnede broren heter Claus. Selv om denne delen av trilogien framstår som litterært mer tradisjonell enn første bind, er det en kraftfull fortelling som byr på sterke scener. Lucas er blitt en voksen ungdom, som tar seg av en ung hjemløs kvinne og hennes vanføre sønn. Etter hvert flytter han fra bestemorens hus og overtar en bokhandel. Hele tiden lengter han etter broren, som han ikke hører fra. Brødrene treffes i det avsluttende bindet «Den tredje løgnen». Eller gjør de det? I avslutningen henter Agota Kristof fram sitt litterære arsenal i den forstand at hun stiller lesere overfor det gåtefulle og paradoksale ved å blande fiksjon og sannhet. Hun leder oss inn i en labyrint, eller kanskje et puslespill. Sannheten synes ikke lenger åpenbar. Livet er brutalt og trist, og ingenting hjelper bortsett fra kanskje å skrive om det. Eller er det som Lucas sier i «Beviset»: «Det finnes mange triste historier, men ingen er så trist som livet selv». Agota Kristof er ikke en forfatter som trøster sine lesere. Hun tvinger deg til å holde øynene åpne når du helst vil lukke dem.
Hold deg oppdatert: Få nyhetsbrev fra Dagsavisen
