KOMMENTAR:
Det er et sammentreff av den typen som skjer oftest på film: Den 28. april i år, mens covid-pandemien sveiper over kloden, ga den amerikanske journalisten og forfatteren Lawrence Wright ut en roman som tilfeldigvis handler om en pandemi, og om det voldsomme politiske, økonomiske og militære kaoset pandemien skaper. Romanen heter «The End of October», og suste selvsagt rett inn på amerikanske bestselgerlister.
Teksten fortsetter under bildet av Lawrence Wright. Foto: NTB Scanpix
«The End of October»s helt er Henry Parsons, en av de øverstkommanderende i CDC, avdelingen for smittevern ved det amerikanske folkehelseinstituttet. Han reiser verden rundt i kampen mot sykdom og smitte. Derfor er han først på banen idet det varsles om en merkelig, helt ny lidelse i en indonesisk interneringsleir for homofile. Mange er døde, på grufullt vis, men indonesiske myndigheter prøver likevel å legge lokk på hele greia.
Selv om Parsons framstilles som litt av et geni, klarer han imidlertid ikke å hindre den forferdelige sykdommen, som får navnet Kongoli etter leiren den oppsto i, å spres seg. En mann har allerede rukket å ta Kongoli med seg på pilegrimsreise til Mekka, og derfra har vi det gående, men superkjapp spredning verden over idet pilegrimene returnerer til sine respektive land. Det eneste som spres like kjapt som sykdommen, er fremmedfrykten og muslimhatet.
Les også: Anmeldelser, forfatterintervjuer og annet bokstoff
Alt rakner, og det fort. Kongoli-sykdommen er dødeligere enn Covid-19, og enda mer smittsom. Men reaksjonen hos styresmaktene i ymse land, særlig USA, er grøss-fremkallende lik. Presidenten er en klovnaktig type som har overlatt størsteparten av ansvaret for styre og stell til visepresidenten, mens han selv tar solarium og henger med sine mange voksne barn.
Les også: De tror ingen vil være sammen med dem på grunn av et virus. Det er nitrist!
Ingen av maktfolka i Det hvite hus er beredt til å lytte til smitteeksperten som helt i starten av utbruddet kommer med helt rett analyse: «Vi må oppfordre folk til å isolere seg hjemme [...] Stenge grenser, lukke sports- og underholdningssteder, skrive ut pasienter med ufarlige diagnoser fra sykehusene, stenge skolene, utsette offentlige møter». De regner med at USA sikkert har medisiner, eller lett kan ordne seg en vaksine. Og får like feil i boka som Trump & Co har hatt i virkeligheten.
«The End of October»s største appell ligger selvsagt i gjenkjennelsen. Her er treige og løgnaktige ledere. En skrikende mangel på smittevernsutstyr og respiratorer. Varslere som ikke blir hørt. Amerikanske «patrioter» protesterer mot nedstengning. Rasisme og fremmedfrykt blomstrer idet skylden blir forsøkt plassert hos noen andre. Sykdommen oppstår i Asia. I romanen er Mekka et tidlig episenter, i virkeligheten var det sjiamuslimske pilegrimsmålet Qom i Iran det samme. Plutselig føles det naturlig å snakke om spanskesyken og om ebola, i romanen som i koronavirkeligheten. Samtidig er økonomien i fritt fall, mens arbeidsløsheten øker voldsomt.
Men noe ble likevel feil. Ikke først og fremst det at Lawrence Wright drar krisen enda lenger enn vi hittil har opplevd. I «The End of October» fører sykdommen til en økonomisk depresjon som igjen fører til ekte krig. Den gjennomføres med biologiske våpen og utstrakt bruk av digital krigføring, cyberangrep, og har selvsagt forferdelige følger for befolkningen.
Den største feilen i «The End of October» er imidlertid Wrights pessimistiske menneskesyn. I romanen tar det ikke mange dagene med unntakstilstand før normale mennesker endres til fanatiske egoister, som dreper, stjeler og voldtar. Samfunnslimet smelter fortere enn du kan si «sykdom», i alle nasjoner, alle samfunnslag. Menneskene blir redde for hverandre, og den redselen trumfer alle følelser av samhold og fellesskap, observerer flere av personene i boka.
Men i virkeligheten er vi bedre enn som så. I intervjuer har Wright innrømmet at han bomma. Selv om han først og fremst traff. «Boka skulle være et varsel», sier han i et intervju med avisa The Guardian, «nå føles det som jeg leser min egen bok hver gang jeg åpner avisa». Men, fortsetter han, han forutså ikke «individuelle borgeres solidaritet», deres vilje til å «isolere seg tross enorme personlige kostnader, sosiale kostnader, psykologiske kostnader, finansielle kostnader». Han er imponert.
Les også: LO skal dele ut en litteraturpris, her er de nominerte (D+)
Her hjemme snakker vi om nasjonal dugnad. I alle land heies helsepersonell og andre spesielt viktige yrkesgrupper fram, i hvert fall symbolsk. Vi har snakket om sårbare barn, om å beskytte de eldre og svake, om fellesskap og samhold, og om å komme oss gjennom dette «sammen, hver for oss». Laget nye digitale arenaer, alternative feiringer, prøvd å få ting til å fungere. Koronakrisa er langt fra over. Økonomien blør, nye geopolitiske konflikter kan utvilsomt oppstå. Men så langt ligger menneskeheten bedre an enn fryktet. Enn sitt rykte.
Les også: Denne forfatteren hadde aldri hørt om Norges alvorligste arbeidsulykke. Har du? (D+)
