– De tror ingen vil være sammen med dem på grunn av et virus! Det er nitrist!

Vi trenger flere bøker om herpes og mensen, mener Ane Barstad Solvang. Hun tar ansvar i sin debutroman, «Dum naken».

– Jeg vil gjøre det enklere å snakke om kjønnssykdommer man ikke blir kvitt, sier Ane Barstad Solvang.

Hun er billedkunstner og tegneserietegner. Nå debuterer hun som romanforfatter med «Dum naken». Den handler om Silje på 21 år. Hun er student med få venner og kronisk dårlig råd. Dessuten har hun herpes.

– Det handler om renhet. Om seksuell ære. Jeg syns det er utrolig interessant at man dytter ideen om seksuell ære over på andre miljøer og kulturer, samtidig som vi er så opphengt i det selv. Ingen snakker om herpes, sier hun.

Les også: Sally Rooneys «Normal People» kommer snart på NRK (D+)

Hemmelig herpes

Ingen skriver om det heller. I hvert fall klarte ikke Ane Barstad Solvang å finne noen andre skjønnlitterære bøker om kjønnssykdommer.

– Når jeg har jobba med denne boka, og fortalt folk at jeg skriver om ei som har herpes, blir mange flaue. Da jeg møtte redaktøren min første gang, begynte han automatisk å hviske da jeg fortalte hva jeg skrev om. Da forsto vi begge at her – her var det noe.

Les også: Brann og mord i en tolvbarnsfamilie. Det er en bra kombo (D+)

Nitrist distanse

Andre åpnet opp da Barstad Solvang fortalte.

– Jeg har hørt historier om folk som faktisk har blitt avvist på grunn av viruset, og historier om folk som er så redde for å bli avvist på grunn av viruset, at de ikke tør gå inn i nye forhold. De tror ingen vil være sammen med dem på grunn av et virus! Det er nitrist! Og et bevis på at vi trenger flere fortellinger om herpes. Distanseringa viruset fører til er mye verre enn selve herpesen, sier hun.

Les også: Du kan neppe multitaske, du heller (D+)

Dårlig forhold

Hovedpersonen Silje i «Dum naken» er sammen med Thomas, som er åtte år eldre. Han hjelper ikke akkurat til for at Silje skal føle seg bedre.

– Thomas bruker herpesen som en måte å holde på henne. Han overbeviser Silje om at ingen andre vil ha noen av dem, nå som de er smitta. Hun er ødelagt, og han er ødelagt av henne, sier han.

– Silje vil egentlig opp og ut og videre. Hun har valgt å studere i London, og elsker storbyen. Problemet er at Thomas følger etter henne dit, sier Ane Barstad Solvang.

Les også: Dagsavisens boksider har anmeldelser og intervjuer

Forvirra selvbilde

Både Silje og Thomas drømmer om å bli forfatter. «Reklameforfatter, minst», tenker Silje, en komisk undervurdering når hun faktisk har klart å komme inn på et forfatterstudium i London. Thomas, som i utgangspunktet jobber med å skyfle møkk på Bjerkebanen, har imidlertid bestemt seg for at han «ikke gidder å lese bøker av kvinner, fordi det ikke fins noen bra».

– Vi er oppvokst i et postfeministisk samfunn hvor vi har fått høre at vi kan bli hva vi vil, være en av gutta og så videre. Samtidig eksisterer det knapt kvinner i pensum og skolebøker, det er veldig få kvinner man kan ha som forbilde som barn. Det tror jeg har skapt et veldig forvirrende selvbilde, sier Ane Barstad Solvang.

Les også: Vigdis Hjorth skriver no roman, «Er mor død»

Mannlig kanon

Alle forfatterne og kunstnerne Silje og Thomas diskuterer er kanoniserte menn. Hamsun. Hemingway. Mark Rothko. Lista er lang.

– Jeg ville utforske problemet at så få kvinnelige kunstnere er kanonisert, og at menns kunst fremdeles verdsettes høyere enn kvinners.

Det gjelder både i overført og helt konkret betydning, målt i kroner og øre.

– Om man tar bildekunst som eksempel, så gjennomførte Norske Billedkunstnere i fjor en undersøkelse om inntekt og kjønn. De kom til at et arbeid av en mann i gjennomsnitt var priset til cirka 24.000 kroner, mens kvinner i gjennomsnitt fikk rundt 14.000 for et arbeid. Det er et veldig illustrerende eksempel, sier Solvang.

Kun to kvinner

På institusjonsnivå, for eksempel innkjøpt til nasjonalgallerier, og på annenhåndsmarkedet for kunst, er forskjellen minst like ille, kanskje enda verre.

– Kvinnelige kunstnere utgjør rundt elleve prosent av annenhåndssalget i verden. Og de elleve prosentene fordeler seg hovedsakelig på to kunstnere, japanske Yayoi Kusama, og fransk-amerikanske Louise Bourgeois.

Kusama er «hun med prikkene», Bourgeois er aller mest kjent for sine svære edderkoppstatuer.

Les også: De beste Netflix-seriene akkurat nå

Kroppsbilde

– De kroppslige erfaringene man gjør seg som kvinne er veldig fremmedgjørende når man har mann som det universelle, sier Ane Barstad Solvang.

Silje i «Dum naken» føler seg hele tida tjukk og ekkel. Selv om leseren mistenker at hun ikke egentlig er det.

– Hun tenker veldig nedsettende om seg selv. Sitter liksom så fast i sin egen kropp. Har ingen å sparre med, ingen å realitetsorientere seg mot. Hun bare ranter for seg selv. Heller ikke i kunsten finner hun kvinnekropper hun kan relatere til. Det var en av tingene som provoserte meg veldig da jeg begynte å skrive, alle de romantiske skildringene av kvinnekroppen. Kvinner i bøker er så uskyldige og veldreide, så myke og fine med nydelig hud. Jeg kjente meg ikke igjen i det i det hele tatt!

Mensen

Dermed er det mange kroppslige erfaringer som knapt er med i litteraturen.

– Ta blod, for eksempel. Det flommer over av blod i kunsten. Det handler om krig og krim og splatter, og blir sett på som noe mannlig og mandig. Men en kvinne som velger å menstruere ser blod hver måned – totalt har hun mensen i sju år av livet sitt i gjennomsnitt. Det er det ingen som snakker om. Eller skriver om. Ta smerten, som kan sette ut folk i mange dager! Den er det også taust rundt. Jeg syns det er kjemperart. Forstår at det er fordi mensen liksom skal være flaut. Man skal gjemme bindet og late som ingenting. Men mensen er ikke flaut. Det en kroppslig erfaring det burde være vanlig å nevne. Og som hører til også i litteraturen, sier Ane Barstad Solvang, forfatteren av «Dum naken».