«Heftige bånd»: En rent ut fantastisk bok

ANMELDELSE: SELVBIOGRAFI

Vivian Gornick
«Heftige bånd»
Oversatt av Johanne Fronth-Nygren
Oktober forlag

«Det eneste jeg husker er en bygning full av kvinner. Jeg husker knapt mennene», skriver amerikanske Vivian Gornick helt i starten av memoarboka «Heftige bånd». Den kom på engelsk i 1987, og er nå endelig tilgjengelig på norsk, i Johanne Fronth-Nygrens musikalsk-elegante oversettelse. Heldigvis! For denne boka var en ren svir å lese, fra første sides frekt humoristiske anslag («du er ei hore», sier fortellerens mor til nabokona) til den melankolske avslutningen («Hvorfor forlater du ikke livet mitt. Jeg stopper deg ikke», sier mora. «Jeg vet», svarer dattera).

Les også: 17 år gammel hadde Tara aldri satt fot i et klasserom. Nå har hun en doktorgrad fra Harvard (D+)

Elsk-hat-forholdet mellom mor og datter er bokas ryggrad. Vi er i starten av åttitallet, i byen New York. Dattera er midt i førtiåra, mora i syttiåra. Hver uke møtes de og går tur, på kryss og tvers gjennom Manhattans bygater. De observerer årets gang og byens borgere, særlig de på nederste samfunnshylle, kikker i butikkvinduer og går på kafé. «Hun hater meg», pleier mora å fortelle tilfeldige forbipasserende. Dattera sier henne ikke imot. «Forholdet til moren min er ikke godt, og etter som livene våre hoper seg opp, later det ofte til å forverres».

Les også: Disse bøkene gleder vi oss mest til denne våren (Dagsavisen+)

Likevel møtes de altså jevnlig, mye for å mimre de om folk de en gang kjente, først og fremst folk fra den tida da de bodde i den nevnte bygningen full av kvinner, i bydelen The Bronx nord i New York. På førtitallet var The Bronx hovedsakelig befolket av italienske, irske og jødiske innvandrere. Gornicks tilhører sistnevnte gruppe. Mora er stolt av å være den eneste voksne dama i nabolaget som snakker engelsk uten aksent, selv om hun bytter til jiddisk når hun trenger ekstra kraft bak uttalelsene.

Les også: Ideen om én historie er en løgn. Det fins alltid en annen historie, en annen sannhet, sier Ali Smith

Folk bor tett. «Noen måneder i bygningen, og så var kvinnene, tja, fortrolige». I hvert fall vet de mye om hverandre. Inkludert hverandres sexliv. Hvem elsker, hvem krangler, hvem slår. Hvem holder hjem og økonomi i orden, hvem sliter med de enkleste ting. Og hvem må krype inn naboens vindu for å komme seg inn i leiligheten, etter at ektefellen har låst døra. Folk får kjapt merkelapper, karakteristikker basert på faste anekdoter som fortelles og gjenfortelles. I mora og datteras minner veves misunnelse og fordømmelse sammen med imponert aksept av folks ulike egenskaper. Det seksuelle raseriet gjorde kvinnene sprø, sier dattera. Absolutt, parerer mora.

Mora har generelt svært sterke formeninger om sex og kjærlighet: «den innbitte instruksen hun ga meg på hundre måter, gjennom tusenvis av dager, om at kjærligheten var det viktigste i en kvinnes liv», forklarer dattera. «Kjærligheten, sa hun, var alt. En kvinnes liv ble bestemt av kjærligheten. Alle bevis på det motsatte – og slike bevis var det virkelig flust av – ble gjennomgående avfeid og ignorert, strøket ut av diskursen, nektet adgang til intellektet hennes». En venn kaller henne slave av ideen om ekteskapet, mora svaret prompte at vennen er «En uutviklet kvinne. Hun kjenner ikke livet».

Les også: Maggie har vært døden nær 16 ganger. Nå skriver hun om livet (D+)

Som voksen klarer dattera å se dette, og tenke at mora kanskje tok feil. Men i praksis, i sitt eget liv, er det vanskelig å bryte med forventningen om at selveste Kjærligheten er det som skal til for å skape et godt liv. Selv om hun er feminist. Selv om hun har karrieren, skrivekunsten. Hun forteller om et havarert ekteskap. Et kjæresteforhold som avsluttes med at han drar til Israel for å bli konservativ rabbi. En karismatisk, men brautende, tjue år eldre fagforeningsmann av en elsker som ikke har noen planer om å gå fra kona.

«Vi var så vant til å tenke på oss selv som to ulykksalige og inkompetente kvinner (hun enke, jeg fraskilt), som for evig og alltid er ute av stand til å skaffe seg egne familieliv», reflekterer dattera, som føler at «vi begge hele livet har vært usikre på hvem vi er, og hvordan vi skal komme oss dit».

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Og hvem har vel ikke det, sånn eksistensielt sett. Vivian Gornick skriver vidunderlig om hvor komplekse de aller næreste mellommenneskelige relasjonene er, eller i hvert fall kan være. Hvor lett vi påvirkes av hverandres humør, utsagn, blikk. Hun utforsker hvordan folk kan stivne i en rolle, gjerne en selvvalgt, og hvor vanskelig det er å leve livet til fulle da.

«Heftige bånd» handler om klasse, om kjønn, om kultur. Den viser hvor viktige rollemodeller andre kvinner kan være for unge jenter, hvordan de formes ikke ved å hige etter menn – slik mannlige forfattere ofte antar i sine romaner – men tvert imot ved å se opp til ulike representanter for sitt eget kjønn. Dattera assosierer sin gryende seksualitet med den sexy, rødhåra nabokona, hun hvis gange «insisterte på kjøttet under klærne». Hun får universitetsutdannelse, foretar en klassereise, fremmedgjør mora ved å bruke abstrakte ord som bryter med moras sannheter. Men føler seg aldri vellykka likevel. «[Nabokona] ville forføre, mamma ville lide, jeg ville lese. Ingen av oss visste hvordan vi skulle disiplinere oss selv for å lykkes i jakten på en ideell, normal kvinnes liv. Og sannelig oppnådde ingen av oss det, heller», er konklusjonen.

Les også: «Nordlys» er barnas favoritt

Men den underkjenner en annen, like stor suksess som å bli en «normal kvinne», hva nå enn det er. Nemlig at Vivian Gornick, lett kamuflert som dattera i teksten, har lykkes fantastisk godt som memoarforfatter, som kunstner. «Livet virket fyldigere, rikere, mer interessant når hun forklarte den menneskelige aktiviteten i smuget. Jeg kjente en levende forbindelse, da, mellom oss og verdenen utenfor vinduet», skriver Gornick om moras fortellerkunst. Hun kunne like gjerne ment sin egen.

Vi er så vidt i gang med året, og boka er altså over tretti år gammel. Likevel tør jeg allerede nå tippe at «Heftige bånd» kommer til å dukke opp på mange av Årets beste bøker-lister for 2019. Det fortjener den.