ROMAN
Nicolai Houm
«Jane Ashlands gradvise forsvinning»
Tiden forlag
En amerikansk kvinne virrer rundt på Dovre. Det er tåke og vind. Hun er alene. Slik starter Nicolai Houms roman, med den kompliserte tittelen «Jane Ashlands gradvise forsvinning». Så følger raske kutt i tid og sted. Tilbake til en transatlantisk flyging, hvor kvinnen ble kjent med Ulf, som «kunne vært det ukjente femte medlemmet av Abba». Av utseende. Ikke interesse. Ulf bryr seg mest om moskusokser. Kvinnen, Jane Ashland, døyver resten av flyturen med piller og alkohol. Ulf er uansett ikke hennes type.
Neste klipp til det som må være en rettssal, med Jane som mislykket vitne. Så flere glimt fra situasjoner som viser en kvinne totalt ute av balanse. Som drar på overraskelsesvisitt til sine aldrende foreldre klokka fem om morgenen. Som refererer til en viss dr. Rice og hans bekymring om at det ikke har vært noen «endring i sorgprosessen». Han mener hun bør kutte ned på medisinene.
Litt etter litt, i bruddstykker av ulik lengde, rulles Jane Ashlands historie opp. Hun er åpenbart i dyp sorg. Hvorfor får leseren stadig bangere anelser om, uten at noe blir helt sikkert før helt mot slutten. Som et ledd i en slags form for egenterapi, gjør Jane Ashland som mange amerikanere før henne: Hun går til røttene. Begynner med slektsgransking, og finner ut at hun har slekt i Norge. Hun oppsøker denne, og blir invitert til familien Askeland-Nilsens hjem utenfor Oslo et sted. Aksepterer invitasjonen, og drar av sted.
Det går ikke så bra. Kjernevertsfamiliens friskassunne livsstil krasjer totalt med Janes’ passiv-aggressive sorgmestringsteknikker, hvor alkohol og piller er viktige bærebjelker. Hun blander seg i feil ting, på feil måte, med dårlig resultat. Derav behovet for likevel å bli med Ulf, han fra flyet, på moskusjakt. Noe som også skjærer seg, om enn av andre grunner. Mye har nok med Janes egentlig komplette fravær av interesse for moskusoksenes Ulf lever og ånder for. «Det var kanskje det som gjorde at det begynte å skjære seg. Hennes manglende interesse for bæsj», tenker Jane selv om den saken, med sin sedvanlige, avstandstagende sarkasme.
For «Jane Ashlands gradvise forsvinning» er en uventet morsom bok. Jane kan være riktig så skarp i observasjonen og kjapp i replikken, og havner stadig i komiske, kulturkræsja situasjoner, upålitelig observert og filtrert gjennom et alkohol- og pilleindusert slør.
[ Les mer om bøker på Dagsavisen.nos bokseksjon ]
Selv om hovedtemaet er tap og sorg. Samt litteratur. Jane Ashland var egentlig forfatter og skrivekunstlærer. «Litteraturen hadde reddet henne fra følelsen av å være innestengt i sitt eget hode». Men nå har hun sluttet å skrive. Hun er innestengt. «Det eneste bredt anerkjente, moderne svaret på spørsmålet med meningen med livet er at det er livet i seg selv som er meningen», uttalte hun i et forfatterintervju før tragedien rammet henne selv. Nå sliter hun med å finne denne meningen i livet i seg selv. Hun undrer seg over at man i litteraturen, i hvert fall slik den undervises på skrivekurs, prøver å styre unna tilfeldige forklaringer, plutselige og dramatiske livsendringer. Slikt oppleves ikke troverdig, lyder regelen.
Men livet følger ikke litteraturens regler. Ikke i det hele tatt. Derfor har Nicolai Houm brutt flere av dem. «Mennesker var som romanfigurer, vakre i sin skjøre lytefullhet. De kjempet etter beste evne for å være med i historien en stund og ikke forkludre alt, og de strakk aldri til» tenker Jane et sted. Det er godt sagt. Men Nicolai Houm lykkes her godt med å gjøre Jane tilstrekkelig nok som figur, i en dyktig komponert fortelling.
Les også: Det harde livet på solsiden