ROMAN
Nicolai Houm
«De håpefulle»
Tiden
Tre søsken, oppvokst i arkitekttegnet hus på dyr adresse nær en viss hoppbakke vest i Oslo. Den ene er surfeboms med forfatterambisjoner. Den andre er ballerina utdannet ved prestisjeskole i London. Den tredje har sett Jesus og vervet seg som feltprest i den norske krigen som ikke er en krig i Afghanistan. De er født på solsiden, i verdens rikeste land. Mamma er slank og pen, pappa flink og arbeidssom, de nyrike naboene logrende imponerte. Men er søsknene lykkelige av den grunn?
Selvsagt ikke. Det blir ikke romaner av harmoniske familier som avføder stødige, velfungerende voksne. Og slett ikke 670-siders familiekrøniker som «De håpefulle», hvor trådene dras gjennom to-tre generasjoner fra 1960-tallets London til Norge i dag, med stopp innom byråkratiet i Benin og en grusom slaveleir i Kina, via det dopmarinerte surfemiljøet på Lanzarote, krigen i Afghanistan og diverse mer eller mindre prestisjetunge studiesteder i inn- og utland.
Sølvskjeen i munnen er hele problemet. Riktig nok har mor tendenser mot nervøsitetsutløst alkoholisme, og fars gründerhender er fulle av fattigfolks blod. Men det vanskeligste i de tre vestkantbarnas liv er at alle muligheter ligger åpne. Når det eneste som står mellom deg og drømmen din, er ditt eget - faktiske eller begrensede - talent, er fallhøyden stor. Da er det fristende å surfe og drikke heller enn å skrive, skylde på at ballettsjefen motarbeider deg personlig når du aldri får hovedrollen, eller rett og slett miste Gud av syne selv om du er prest. Noe som selvsagt skjer, alt sammen. Til stor fortvilelse for bokas hovedpersoner, men desto større glede for leseren.
For «De håpefulle» er en svært underholdende, morsom og passe utfordrende slukebok av den typen man oftest finner i hylla for oversatte, og da særlig amerikanske, romaner. Jonathan Franzen ligger så langt opp i dagen at han må nevnes, men også navn som Barbara Kingsolver, Dave Eggers og Don DeLillo klinger med, i tillegg til norske slukeforfattere som Jan Kjærstad, Lars Saabye Christensen og Herbjørg Wassmo. Nicolai Houm er ikke nødvendigvis lik dem i skrivestil, men i tilgjengelighet og fortellerglede. «De håpefulle» er skrevet i stødig, lett tilgjengelig normalprosa uten ekstra pynt og dill. Her er klisjéblødmene like få som de mest eksotiske språkblomstene. Det er imidlertid oppbygningen som er denne bokas største styrke.
Romanen starter med to av de beste, mest overraskende cliffhangerne i norsk litteratur de siste par årene, krimsjangeren medregnet, og nøster seg så hit og dit gjennom tid og sted. Hver gang historien holder på å miste tempo, bytter fokuset. Det skifter mellom jeg-person, du-fortelling og tredjepersons-vinkel, helt uten å forvirre. Et par passasjer kunne nok vært kortere, men pytt sann. I all hovedsak klarer Houm å forlate tablåene sine mens leken er god og leseren fremdeles ønsker mer. Mer om fars fæle eventyr i Kina, mer om tenåringen alene på ballettskole i London, mer om den endelig vellykkede forfatterens suksess på utenlandske bokmesser - en suksess Houm nå kopierer i det virkelige liv, forhåpentligvis uten bokfigurens skjeletter i kofferten.
Med Erlend Loes ord - ikke stil - handler det om «vi som ikke bygde Norge», og dermed indirekte om landets velstandsutvikling de siste femti årene. Om gamle versus nye penger, humoristisk eksemplifisert ved nyrike innflyttere som fyller sine åttitallske Falcon Crest-hus med overdimensjonerte rosa skinnsofaer og egenimporterte laserdiscspillere, uten fingerspitzgefühl for etablissementets diskré klassemarkører, for deres gamle franske biler og egenoppussede trebåter. Det er en kunstnerroman, om ballett som kroppsarbeid og skriving som kall. Det siste blir det kanskje en smule for mye av, inkludert et par passasjer som er litt for tynt modellert over faktiske hendelser. Houm kjenner godt til både forlagsbransjen, forfatterstudiet i Bø og anmelderklanen i prestisjeavisene, og kunne skåret vekk litt av innside-praten. Men Knausgård-fansen får sitt.
For, som hos Knausgård, er det familie som er navet her. Boka inneholder minst en stor kjærlighetshistorie, selvsagt tragisk, og en rekke underfortellinger om vennskap, ensomhet og moral.
«De håpefulle» spås en glitrende ferd ut i verden, og bør finne et stort publikum også her hjemme. Det er i alle fall verdt å håpe på.