PUNKTROMAN
Ebba Witt-Brattström
«Århundradets kärlekskrig»
Norstedts (Sverige)
De var Sveriges kanskje mest kjente intellektuelle kulturpar. Ebba Witt-Brattström er litteraturprofessor, samfunnsdebattant, sakprosaforfatter og feminist, Horace Engdahl er forfatter og inntil i fjor ordfører for det eksklusive, livstidsvalgte Svenska Akademien, som deler ut Nobelprisen i litteratur. Foreldre til tre sønner, partnere på flere bokutgivelser, stadig avbildet sammen på intelligentsiaens sammenkomster i broderlandet. Helt til februar 2014. Da ble skilsmissen kjent. Men ingen av partene uttalte seg offentlig om hvorfor de hadde valgt å skille lag.
Før nå. I forrige uke ble Ebba Witt-Brattströms skjønnlitterære debut, punktromanen «Århundrets kärlekskrig», gitt ut i Sverige. Boka utmaler, i overraskende grafisk detalj, de stygge kranglene mellom «hun» og «han» i den siste, vonde fasen før et langt ekteskap oppløses. Eller, for å holde seg til Witt-Brattströms eget bilde: Boka tar leseren direkte inn i siste slag i kjærlighetskampen. Det er vondt for begge, voldelig både verbalt og fysisk, og ingen av partene drar uskadd derifra.
Svenske medier har, ikke uventet, gitt bokas pikante avsløringer stor oppmerksomhet. Den leses som Se og Hør for intellektuelle, og stilles opp mot Horace Engdahls utgivelse av aforismesamlingen «Den sista grisen», hvor han skriver fyndord av typen «En kvinnas förakt för en man kan i vissa fall vara måttlöst, större än naturlig storlek».
Det er en forståelig, men også en begrensende lesning av «Århundradets kärlekskrig». Ebba Witt-Brattström er tross alt akademikeren som i et intervju med Dagsavisen i fjor minte Karl Ove Knausgård på at hun faktisk aldri hadde kalt ham for verken pedofil eller homofil, slik han ble så opprørt over. Hun sa bare at romanfigurene hans var drevet av «litterært pedofili» og «homososialt begjær». At Knausgård ikke klarer skille mellom sitt eget liv utenfor litteraturen og analyser av bøkene han skriver, er hans eget problem, forklarte hun.
Før hun altså kvitterer med en bok som inviterer til biografiske lesninger av typen «dette er den sanne fortellingen om Horace og Ebba». Men som selvsagt er noe annet og større. Kan man skrive «sant»? Fra «virkeligheten»? Det er et interessant spørsmål, forsterket av den konsekvente bruken av «han sa» og «hun sa» – når det jo egentlig er hun som skriver. Dette er hennes partsinnlegg.
«Hommage à Märta Tikkanen & August Strindberg» innledes boka. Forelegget er lett å kjenne igjen. Strindbergs kammerspill «Dødsdansen» (1900) handler om et bittert ektepar som har brukt tiår på å finne måter å plage hverandre halvt til døde. Tikkanens ironisk titulerte langdikt «Århundrets kjærlighetssaga» (1979) skildrer en kvinnelig forfatters fortvilelse som innestengt i et ekteskap til en alkoholisert forfatter. Men der er en viktig forskjell: Hos Strindberg og Tikkanen forblir partene i ekteskapet. Witt-Brattströms «hun» går.
Maktkamp. Sårhet og sorg som vendes til sårende spydigheter. Sjokket og følelsen av svik idet hun oppdager at partneren er en annen enn han ga seg ut for. Mye her vil være gjenkjennelig for dem som har vært gjennom et opprivende samlivsbrudd. Så også feministens brennende forakt for narsissistiske kulturmenn generelt, og den selvgode ektemannen spesielt. Hennes sorg over hans manglende anerkjennelse av omsorgs- og lønnsarbeid gjennom et halvt livs samliv. Hans irritasjon over hennes manglende varme, hennes sviktende «kvinnelighet». Witt-Brattström mer enn bare nikker til Lena Anderssons to romaner om Ester Nilsson, «Rettsstridig forføyning» og «Uten personlig ansvar», og debatten de avfødte om kvinner som elsker kulturmenn.
«Han sa:
Du går omkring i ditt eget drama
deltar inte på riktigt i mitt liv.
Hon sa:
Det är för att jag inte trivs
med statistrollen
du anvisat mig».
Her er urtriste skildringer av hennes blåmerker, av volden på badet. Fornedrelsen. Sex som behov, og som våpen.
«Hon sa:
Jag är så rädd för dig.
Din brutalitet
din egenkärlek
din arrogans.
Det går inte bort.
Han sa:
Osympatiska drag är i sig
inte något hinder för kärlek.
I don’t like you, but I love you
som det heter
i den gamla hitlåten».
Dessuten – kanskje uventet – humor. Utelukkende av den ironiserende typen:
«Han sa:
Att du skulle vara
en misshandlad kvinna
är bara skryt.
Det vore jo åtminstone interessant.»
Alt er sagt for å såre, men avdekker først og fremst hvor patetisk «han» egentlig er. For hvem skryter vel av å være offer for ekteskapsvold? Ingen.
Ebba Witt-Brattström skriver godt. Ikke som Tikkanen eller Strindberg, men med en egen, bitterironisk brodd og humor, og god utporsjonering og utvikling av dramaet. Litteraturinteresserte kan kose seg på referansejakt i teksten, for når to intellektuelle krangler, skjer det selvsagt dels gjennom sitater og briefing med sitater og henvisninger til mer og mindre kjente litterære verk. For eksempel klinger Edith Södergran – hun med «Du sökte en kvinna och fann en själ – du är besviken» stadig ved. Og da Witt-Brattström i sin egen referanseliste tvinges å oppgi sin eksmann som oversetter av en tekst hun siterer, får hun på intelligent vis indirekte vist fram hvor komplekst et brudd egentlig er – er det egentlig mulig å unnslippe det som en gang var?
Det er en trist bok Ebba Witt-Brattström har skrevet, dypt pessimistisk både på kjærligheten og kjønnskampens vegne. Det får full pott på sladderskalaen, men er likevel mer interessant litterært, og som et innslag i kjønnsdebatten. «Han sa», «hun sa» – men var det noen som lyttet?
