ROMAN
Lena Andersson
«Rettsstridig forføyning»
Gyldendal
Hovedpersonen i svenske Lena Anderssons roman «Rettsstridig forføyning», Ester Nilsson, er lyriker og essayist. En smart ung kvinne, som «levde etter den ambisjon at verden var slik hun opplevde den». Hun lever nøkternt, står ikke i noen slags form for gjeld, jobber lykkelig med noe som opptar henne, og er i et «harmonisk og rolig forhold til en mann som både lot henne være i fred og tilfredsstilte fysiske og mentale behov».
Helt til hun får en telefonoppringing. Ester blir bedt om å holde foredrag om kunstneren Hugo Rask. Hun takker ja, og allerede idet hun fordyper seg i arbeidet med å framstille kunstneren, forelsker hun seg i ham.
Ester faller. Dypt. Og raskt. Og lenge. Selv om Hugo virker tilbakeholden, antar hun at han egentlig elsker henne. Selv om hun forstår at han har en annen kvinne, regner hun med at han snart vil bli hennes. Han sier nei, hun får det til å bli ja. Han sier kanskje, hun hører definitivt. Når han endelig gir etter og ligger med henne, nærmest vet hun at det er starten på et samliv sammen.
Venninnekoret advarer, men Ester vil ikke høre. Utenomverdenens logiske lover, dette at ting er slik de framstår, gjelder ikke lenger. Samtidig er kjærligheten blandet med skam. For Ester elsker ikke Hugo fordi hun idoliserer ham som kunstner og tenker. Tvert om føler hun at andre er for lite kritiske til tankene hans, som hun mener er stivnet i gamle mønster fra sekstitallet. Men hun vil ha ham likevel.
Det er forferdelig vondt å være vitne til som leser. Dessuten vanvittig irriterende. Kan hun ikke bare skjerpe seg? Han er faktisk ikke interessert! får man lyst å rope mot sidene. Men så leser man videre likevel, selv om man vet at dette er dømt til å ende galt. Og heier på Ester likevel, selv om hun oppfører seg som en stor idiot. Heier på måten hun står opp for sitt forelskede selv, hvordan hun insisterer på at Hugo faktisk ikke kan si A hvis han ikke mente B - selv om han faktisk ikke sa A, sånn objektivt sett.
«Rettsstridig forføyning» har med andre ord lite med jus å gjøre, selv om tittelen peker i den retning. Det er imidlertid en meget interessant roman om kjærlighet, og gransking av forelskelsen som fenomen. Alle som noensinne har ventet åndeløst på SMS fra den utkårede, som har tilbrakt timer og netter med intens analyse av noe han eller hun en gang sa og tolkning av hva det kanskje, muligens, forhåpentligvis kan bety av positiv interesse, vil kjenne seg igjen i fortellingen. Så også de som kun har sett det på avstand, hos andre.
Det nøkterne, konstaterende språket står som en kjølig kontrast til Esters brennende sinn. Sitatsamlere vil kose seg med «Rettstridig forføyning», for her triller gullkornene. Romanen virker nesten tidløs, som om den kunne vært skrevet for 50 eller 100 år siden - men på den gode måten, fordi den får alt til å virke allmennmenneskelig. Slik er vi. Slik er følelsene. Slik er forelskelsens vesen.
At Ester er filosof og lyriker, gjennomsyrer tankene hennes, og dermed også teksten. Det er befriende å lese bøker som ikke overforklarer, men antar at leseren er like interessert i moralfilosofiske resonnementer som Ester.
Svenske Lena Andersson vant svenskenes mest prestisjefylte litteraturpris, Augustprisen, for denne romanen. Det er ikke vanskelig å se hvorfor. «Rettsstridig forføyning» leger neppe et brustent hjerte. Men den forstår det ganske godt.
gerd.elin.sandve@dagsavisen.no