Bøker

Punktum for storverk

Med sjuende og siste bind om folket på Finnskogen, har Britt Karin Larsen fullført et storverk i norsk litteratur. En minoritet som lenge ble sett ned på har fått litterær oppreisning av fineste merke.

Britt Karin Larsens avsluttende roman om folket på Finnskogen er blitt en vital og vemodig fortelling om en kultur i ferd med å forsvinne. FOTO: ARNE OVE BERGO

ROMAN

Britt Karin Larsen

«Kaldere mot natten»

Cappelen Damm

«Kaldere mot natten» føyer seg i stilistisk kvalitet pent inn i forfatterens rekke av vitale fortellinger om skogfinnene. Det er et stort spenn i denne siste og avsluttende romanen, som åpner med 2. verdenskrig og føres 50 år fram i tid. Folk på Finnskogen kjente stier og veier som kunne bringe mennesker i sikkerhet over grensa til Sverige. Tyskerne var ikke så ivrige etter å dra inn i disse mørke og uveisomme skogene, derfor ble både motstandsfolk og jøder reddet av grenseloser på Finnskogen. Oliver er en av disse som risikerer livet gjennom flere år, en uredd mann. Han har også en sønn, Samuel, en guttunge som synes det er spennende å gå med hemmelige budskap rett forbi nesa til tyskerne.

Og her er unge Frida, som i hemmelighet forelsker seg i tyske Helmut, og siden får et barn med ham. Og dette barnet, Turid, får i voksen alder en sterk dragning mot Finnskogen og legger ut på lange turer for å finne forfedrenes torp, den lille plassen med det underlige navnet Mostamägg. Slik knytter forfatteren trådene fra den opprinnelige historien i den første romanen om skogfinnene, om Lina og Taneli i Mostamägg, opp til moderne tid, en tid da forskere og turister begynner å interessere seg for denne særegne kulturen som finnskogfolket var bærere av.

Mange av disse «bærerne» vil selv bare bort fra Finnskogen, slitet og fattigdommen, og finner seg bedre liv i hovedstaden. Som «dikter Per», som på sine gamle dager opplever det vidunderlige å bli satt pris på i en by som også gir rom for det som er annerledes. På Finnskogen var det ingen forståelse for lesing og diktning. Det var det harde, fysiske arbeidet som ga mening og respekt. Men bylivet har også sine harde sider. Britt Karin Larsens beskrivelse av skogfinnen Pers møte med hovedstadens kulturelite på kafé tangerer det hjerteskjærende.

Et stort persongalleri fyller også denne romanen, uten at fortellingen noen gang oppleves som overlesset. Noen få karakterer har fått hovedroller, de knyttes sammen med personer og familier i de tidligere romanene. Det er forfatterens fortjeneste at karakterene løftes, med sine feil og mangler, sin lengsel og smerte, sjalusi og misunnelse. Larsen gjøre dem særdeles levende, uten å dømme eller forminske dem. De står fram i all sin tilkortkommenhet og menneskelighet. De er tegnet uten sentimentalitet, men likevel med varme og innsikt.

Larsen bruker samme stilistiske virkemidler i denne romanen som i de foregående. Forfatteren svinger seg lett og ubesværet mellom dialoger og filosofiske betraktninger. Hun rammer inn fortellingen med fine bilder fra skogens trær, stier og dyreliv. En metode som ligger fristende nær det plagsomt sentimentale. Men Britt Karin Larsen har stålkontroll på sine ord og setninger.

Det ligger både vemod og mørke mellom linjene, forfatteren fristes aldri av lettvinte, romantiske utganger eller løsninger. Hun viser fram det strevsomme livet uten glasur. Men gleden er ikke fraværende, den finnes både i det menneskelige samværet og i menneskets møte med skogen. Få, om noen, i norsk litteratur har skrevet så vakkert om trær som forfatteren gjør i disse bøkene.

Som i de foregående seks bøkene innleder hun også kapitlene i denne siste romanen med anekdotisk livsvisdom, en litt «gammeldags» form som kler stoffet og gir tyngde og farge til fortellingen. Denne siste romanen er ikke uten temperament og mye samfunnsengasjement. I kapitlene som omhandler de siste tiårene av forrige århundre, omtales ikke bare ivrige forskere og turister, men også ulv og bjørn. Uten overdrivelse kan det sies at bokas temperatur stiger noen hakk når Britt Karin Larsen skriver om sauebøndene som mister dyra sine til ulven. Eller hun beskriver den ensomme «hundemannen» som også er en ivrig forsvarer av ulven. Med «Kaldere mot natten» har Britt Karin Larsen satt punktum for et storslått epos.

Dette skrev Dagsavisen om femte og sjette bok i serien: