ROMAN
Britt Karin Larsen
«Slik treet faller»
Cappelen Damm
Dette er klassisk historiefortelling med hjerte og hjerne og et poetisk språk som gir litterært løft.
Britt Karin Larsen debuterte som lyriker i 1978, men slo først gjennom hos publikum med den såkalte «Tatertrilogien». I 2009 hun kom med den første romanen om skogfinnene, «Det vokser et tre i Mostamägg». Ut fra denne romanen holder det nå på å folde seg ut et helt usedvanlig stykke litteratur om etterkommerne av finnene som slo seg ned i grensetraktene mellom Norge og Sverige midt på 1800-tallet.
I «Slik treet faller» er fortellingen kommet fram til årene rundt første verdenskrig. Det er barn, barnebarn og oldebarn av de opprinnelige personene som nå trenger seg fram på sidene og utgjør et til tider overveldende persongalleri. Mange av etterkommerne bor fortsatt på små husmannsplasser i skogen, noen har flyttet til Christiania, eller Oslo som byen heter i denne nye romanen. Noen lengter tilbake til skogen, og strever for å skaffe seg muligheter til å kjøpe tomt, andre sitter i det nye store landet Amerika og lengter de også, men årene går og noen ganger kommer man for sent, eller klarer ikke å skaffe penger til den lange reisen.
Larsen byr på mange gjensyn med karakterer kjent fra de foregående fem bøkene i denne sjette. Det kan være problematisk å holde orden på personer og stemmer, men de er alle så fint og naturlig innarbeidet i fortellingens flyt at dette mangfoldet snarere blir en styrke enn en svakhet. Uten å gi slipp på de individuelle særtrekkene og skjebnene, blir romanen også en kollektiv hyllest til en helt særpreget kultur, som i likhet med taterfolkets var underkjent, undertrykket og foraktet. Britt Karin Larsen faller naturlig nok ikke for fristelsen til noen romantisering. Menneskene i fortellingen står fram med alle sine svakheter, sin styrke, humor, sine talenter og sine mørke sider. Det blir noen dødsfall i denne romanen, en hel genersjon må gi tapt for alderdommen, men nytt liv gror fram. Noen av dødsfallene blir mer enn alminnelig smertefulle og dramatiske.
Forfatteren skriver vart og vakkert om skogen, om de mange stiene, om trær og fugleliv, om skogfinnenes røykovner og badstuer og om deres spesielle språk og om det tunge slitet i skogen, som ble skammelig dårlig betalt. Gjennom korte møter mellom skogeieren og menneskene i de små stuene i skogen avdekkes de enorme klasseskillene og også noe av det ulmende hatet mot overklassen. Dette er årene for kommunismens framvekst og mange av skogfinnene melder seg inn i partiet. Men det er også årene for amerikabåtene, som kom med nytt håp, og med gamle kjente som endelig skulle se igjen fedrelandet. Britt Karin Larsen har bakt inn noen særdeles sterke og vemodsfylte fortellinger om nettopp dette kapitlet i sin nye roman.
«Slik treet faller» kan kalles klassisk historiefortelling. Men det er en poet som forteller. Som i de foregående romanene har forfatteren også denne gangen innledet hvert kapitel med en betraktning over liv og død, en type eksistensielle synspunkter som gjennomsyrer fortellingen og bidrar til den helt spesielle atmosfæren i disse bøkene. Mye tyder på at forfatteren ennå ikke er helt ferdig med skogfinnene, noe som betyr flere lesegleder og mer innsikt i en nesten gjemt og glemt kultur.