Kriminelt kule kvinner

GØTEBORG (Dagsavisen): - Da jeg skrev barnebøker, spurte alle meg alltid om hvorfor jeg hadde ei jente i hovedrollen. «Du burde bytte til en gutt», sa de, «og doble salgstallene. Ingen kjøper vel bøker om jenter til guttene sine, men de som kjøper bøker til jenter, bryr seg ikke om det er jenter eller gutter i hovedrollen». Det avgjorde det for meg. Jeg bestemte meg for alltid å ha jenter og kvinner som hovedperson. Sånt idioti!

Uttalelsen stammer fra den islandske krimforfatteren Yrsa Sigurdadottir, sagt på et seminar om kvinner i krim på Bokmessan i Gøteborg søndag. «Fins det kvinnelige og mannlige måter å løse krimmysterier på», lød den ambisiøse tittelen på seminaret, hvor Yrsa Sigurdadottir møtte den svenske krimforfatteren Ingrid Hedström. Ordstyreren var selvsagt også kvinne, og blant tilhørerne var det langt mellom mennene. Som vanlig. Når kjønn diskuteres, stiller kun kvinnene. Mennene vet ikke hva de går glipp av. «De er rett og slett ikke interessert i oss», skriver Marta Breen i «Født feminist», ikke uten sårhet.

Men krimlitteratur? Det er vel menn interesserte i? Såpass interesserte at forfatteren eller heltens kjønn ikke betyr stort, så lenge boka er spennende og plottet godt komponert? Tja. Mon det. - Kvinner liker å lese om mennesker, enten det er kvinner eller menn. Menn, derimot, foretrekker å lese om menn, sier Ingrid Hedström.

Hedströms krimbøker er ikke oversatt til norsk, selv om hennes helt, forhørsdommeren Martine Poirot, er tett basert på den norsk-franske korrupsjonsjegeren Eva Joly. Yrsa Sigurdadottirs bøker om advoktaten Thora Gudmundsdottir er oversatt. Men enten man ser på oversatt eller hjemmeskrevet kriminallitteratur, er kvinnene i skrikende mindretall blant forfatterne. Som Dagsavisen skrev i vår, var færre enn en av ti krimromaner i 2013 skrevet av en kvinnelig forfatter. I år er fordelingen mellom kjønnene noe mindre skjev. Men fremdeles langt fra likestilt.

Ser man på heltens kjønn, blir forskjellen enda tydeligere. Bestselgerne Unni Lindell og Karin Fossum skriver om Cato og Konrad, Monica Kristensen om politimann Knut, og Merete Junker om tenåringen Stian. Gutta følger på. Jo Nesbø, Jørn Lier Horst, Jørgen Brekke, Jon Michelet, Gunnar Staalesen, Chris Tvedt og Gard Sveen har politimenn eller mannlige detektiver og advokater i hovedrollen. Tom Egeland har en mannlig arkeolog, Thomas Enger en mannlig journalist. Og så videre, og så videre, lista kan lett gjøres mye lengre.

Riktig nok har en og annen forfatter tatt med en kvinnelig andrepilot og sidekick. Unni Lindells Cato Isaksen er en av flere politifolk som jobber i team med damer. Hans Olav Lahlums mannlige helt K2 støtter seg på superskarpe Patricia når han skal løse sine historiske mysterier. I den ekstremt populære Millenium-trilogien av svenske Stieg Larsson, jobber den mannlige journalisthelten i par med mesterhacker Lisbeth Salander.

Patricia og Lisbeth understøtter imidlertid et meget interessant poeng Yrsa Sigurdadottir og Ingrid Hedström har bitt seg merke i: De er begge «annerledes». Patricia er fysisk handikappet og sitter i rullestol, Lisbeth Salander er antisosial, mulig autist, i hvert fall sterkt preget av post-traumatisk stress-syndrom. - Den kanskje vanligste kvinnelige klisjéhelten innen krim, er kickass-kvinnen, hun som kjemper seg ut av alt. I bunn og grunn en mann forkledd som kvinne, sier Sigurdadottir. 
- I tillegg er kickass-kvinnen ofte autist, som Sara Norén i Broen, eller bipolar, som «Crazy Carrie» i «Homeland», sier Hedström, med to eksempler lånt fra kvinnelige helter i TV-serier.

Den andre klisjékategorien for kvinnelige krimhelter er ifølge Hedström Miss Marple, den sladrete gamle landsbypeppermøen. - Med andre ord er kvinnelige helter enten over overgangsalderen, slik at de ikke lenger er attraktive seksuelle objekt for menn, eller gale, oppsummerer Hedström. Helt vanlige, friske, produktive kvinner er sjelden vare.

Desto viktigere å dra fram unntakene som tross alt finnes. Som svenske Camilla Läckbergs sakprosaforfatterhelt Erika Falck, som er en tidvis gravid og tidsklemt småbarnsmor i tillegg til at hun løser mysterier. Relativt nye norske forfattere som Sonja Holtermann, Trude Teige, Sidsel Dalen og Monika Yndestad har alle valgt å gjøre kvinnelige journalister, med og uten dysfunksjonelle privatliv, til handlende hovedpersoner i sine bøker, slik svenske Liza Marklund gjorde i sin sjangerrevolusjonerende serie med krimjournalist Annika Bengtzon. Politileder Hanne Kristin Rohde havnet på bestselgerlista da hun debuterte som krimforfatter med en svært realistisk, lite actionfylt krim om politijuristen Wilma.

Altså finnes det kvinnelige helter der ute. Mannlige lesere må bare oppdage dem, og selv lese for å oppdage at de ikke er så annerledes gutta boys som de trodde. 
- Jeg kan godt forstå at ikke alle menn er interesserte i å lese om graviditet utenfor livmoren, eller om kvinnemote. Men det er faktisk ikke alle kvinner heller, sier Ingrid Hedström. - For meg er sånt like lite interessant som de lange oppramsingene av obskur musikk som liksom skal vise at den macho antihelten faktisk er intelligent og dyp selv om han er en ukommunikativ, ensom særing med et alkohol- og autoritetsproblem.

- Fordi jeg er kvinne, tror alle at bøkene mine utspiller seg i en koselig liten landsby. Det stemmer overhodet ikke. Byen jeg har diktet opp er røff og tøff, slett ikke søt, sier Hedström.

- Jeg har ikke tall på hvor mange ganger folk har konfrontert meg med det tilsynelatende paradokset at jeg, som er kvinne, visstnok er den blodigste og mest brutale forfatteren av alle de islandske. Jeg dreper alle. Menn, kvinner, hvem som helst, sier Yrsa Sigurdadottir.

Hadde flere menn lest krim av og med kvinner, hadde de oppdaget det kvinner allerede vet. Nemlig at «kvinnekrim» er like mangslungen som «mannekrim», i handling, språk og kvalitet. Det er bare å starte lesningen.

gerd.elin.sandve@dagsavisen.no