Latterlig og alvorlig

– Jeg godtar ikke mellomroman som et negativt begrep. De aller aller fleste romanene jeg har lest er mellomromaner, det er temmelig langt mellom de litterære pålene som vil bli stående til evig tid. Jeg er fornøyd hvis jeg har skrevet noen gode mellombøker, sier Erlend Loe.

Forfatteren som er aktuell med romanen «Muleum», har altså ikke særlig mye til overs for utspillet fra forfatterkollega Jonny Halberg. I en kronikk i Dagbladet denne uken, kritiserte Halberg den litterære offentlighets overdrevne fokus på den enkle, motstandsløse litteraturen, eksemplifisert ved bøker av Henrik Langeland, Torgrim Eggen og Anne B. Ragde, som han karakteriserte som typiske «mellomromaner».

– Jeg kjenner ikke Jonny Halberg, men tenker vel at når forfattere som er etablert som gode, men som aldri har oppnådd det store salget, blir middelaldrende, så kan de muligens bli litt bitre, sier Loe, som selv er blant de få forfatterne her til lands som kan få presse og lesere til å løpe i flokk hver gang han leverer fra seg en ny bok.

Irriterende læresetning

– Selvfølgelig er ikke bransjen rettferdig. Det er mange gode forfattere der ute som hadde fortjent mer oppmerksomhet. Jeg er ikke at jeg er den beste forfatteren i Norge, så det er sikkert noen som synes fokuset på mine bøker er i meste laget, sier Loe, og ser ut som om han tar akkurat det med stor ro.

Han har allerede fått både ros og lunken kritikk for sin nye bok, som handler om noe så lite forutsigbart Loe-sk som en suicidal tenåringsjente.

«Loe har gått fra melankolsk minimalisme til burlesk eksistensialisme, uten å gi slipp på evnen til å dytte innhold inn i banale hverdagsfraser.», skrev Dagsavisens anmelder, som roste forfatterens evne til å kombinere det morsomme og det dystre.

– Historien handler om liv død hele tiden, og jeg ville kontrastere det mot en viss letthet og humor. Jo større avstand mellom de punktene, jo bedre fungerer det, synes jeg, sier Loe.

Han er forberedt på at ikke alle vil forstå den prioriteringen.

– Noe vil helt sikkert reagere, og synes at boka er for lett for et så seriøst tema. Det er en irriterende læresetning det der, en som har festet seg mye sterkere i litteraturen enn i de andre sjangrene, det at om noe gjøres med humor, så kan ikke alvoret være tilstrekkelig alvorlig. Mens en innen filmspråket kanskje er mer vant til en sånn sjangerblanding, mener mange anmeldere fremdeles at litteraturen skal være enten-eller.

Mørk dannelsesroman

– Utgangspunktet mitt var en jente som skulle være mye på fly og flyplasser, og som hadde noe å bearbeide, sier forfatteren, og innrømmer at han i større og større grad har mistet evnen til å kontrollere hvilken retning bøkene hans skal ta.

Resultatet ble 18 år gamle Julie, en bortskjemt og bemidlet 18-åring, hvis eneste plan er å dø, etter at hun mistet hele resten av familien i en flyulykke.

Selvmordsforsøkene er mange, og tidvis latterlig spektakulære, men handlingen rommer samtidig en destruktivitet som kunne gjort dette til grusom lesning, om fortellerstemmen hadde vært justert et ørlite hakk.

– Å gjøre dette til et sentimentalt melodrama hadde jeg ikke holdt ut, det får heller noen andre skrive. Derfor gjør hun også noen ting som grenser mot det absurde, som å reise til Romania for å finne en syk fugl, sånn at hun kan bli smittet med fugleinfluensa. Det var fandenivoldskheten og råskapen hennes som tiltalte meg, sier Loe om objektet for sin dannelsesroman.

Det er Julie selv som fører ordet i boka, og hun befinner seg milevis fra en dødsromantiker som Goethes unge Werther.

– Det er ingen realistisk roman. Jeg vet ingen ting om hvordan 18 år gamle jenter tenker, og har ikke gjort særlig research om selvmord, det er ikke sånn jeg jobber. Jeg kommer bare med en påstand om at et sånt handlingsforløp er mulig, sier Loe.