Incestuøst på bygda

Incestuøse trøndere og homofile fedre som ikke er fedre likevel ser ut tilå være i skuddet i norsk litteratur for tiden. Johnny Halbergs nye roman erincestuøs på flere plan; også i sin omgang med standardmotiver fra norsklitteratur à la Berlinerpoplene.

Adam Egeberg er den storslagent mislykkede finansakrobaten som rømmer fra enmilliongjeld sammen med sin psykisk utviklingshemmede bror til den forfalneslektsgården et sted på trøndelagskysten. De to brødrenes mor har lenge værtforsvunnet og mens han gjemmer seg for torpedoene prøver Adam å fåsannheten ut av sine tverre og innesluttede slektninger. Den ene løgnenskjuler den andre omtrent som det ene incestuøse forholdet kobler seg pådet neste. Og spørsmålet om hvor moren er blitt av kommer raskt i skyggenav spørsmålet om hvem som er guttenes egentlige opphav.

Burleske kvaliteter

Men selv om handlingen ytre sett kan minne om selve urklisjéen av livet pålandsbygda slik det har blitt framstilt i bøker og filmer à la «1732Høtten» har Halbergs roman kvaliteter som overgår de fleste konkurrentene isjangeren. I en kjapp direkte stil går han rett til poenget og driverhandlingen framover uten overflødig prat men også uten altfor overdrevenforflatning av karakterene. Og forfatteren evner å bruke bymennesketsburleske reise inn til landsbygdas mørke hjerte til å skape så vel humor somromantikk.

Gjerne begge deler på en gang som når heltinnen får forføre helten ved åslakte en sau på mystisk mongolsk vis: «Smak på det sa hun og holdt enblodig hånd fram mot meg. (...) Jeg tok om håndleddet hennes og sleiket blodfra fingrene hennes. Det smakte metallisk bittert og søtt.» Dessverre erklisjeen aldri langt unna; når sauen dør beskrives det som at «noe la segover øynene dens. Det var som om høstens første islag la seg over et tjern.»

Morsom frigjøring

Mer spennende er skildringen av forelskelsen mellom hovedpersonens psykiskutviklingshemmede bror og en psykisk utviklingshemmet jente i bygda. Omikke akkurat et tabu er i alle fall troverdige skildringer av slike forholdfortsatt nokså sjeldne. Her viser forfatteren styrke selv om han noenganger gjør personene litt vel velformulerte for denne anmelderens fantasi.

Riktig så festlig er det når vår helt spiser middag hos kvinnens foreldrefor første gang og faren en gammel kabeltrekksanger synger en av sinegamle hits: «Å så drar vi karer. Slik ja. Vi har tatt den før. Nå skal vita den. Og så drar vi.» Morsomt og originalt er det også når hans gamletante bruker «Naiv. Super» som redskap i sitt private frigjøringsprosjekt.«Tvillingen» er en bok med mange morsomme partier men dessverre like mangeklisjeer; en bok som tidvis er for melodramatisk sjelden blir kjedelig ogaldri føles viktig.