Fremragende etter «Solaris»

DIKT

Øyvind Rimbereid

«Solaris korrigert»

Gyldendal

«Solaris korrigert» er kanskje den mest oppsiktsvekkende diktbokasom har kommet ikke bare i år men på mange år: Ikke bare er denfremragende og nyskapende den er til og med viktig!

Boka er viktig fordi den bruker en tenkt framtid for å si noe om samtidenog det dette diktverket har å si om samtiden er i en sjelden grad bådekritisk og empatisk.

Boka er delt i tre deler der titteldiktet utgjør den største bolken. I delto og tre befinner vi oss i vår egen tid og Rimbereid skriver påStavanger-dialekt. I diktet «Retropseksjon» som følger umiddelbart ettertitteldiktet introduseres vi for helt åpne spørsmål omkring vårsivilisasjon og diktet inneholder en intens utfordring om like mye å se dedestruktive framtidsmulighetene som ligger innbakt her og nå. I del trekastes vi fra Montana og «THE UNABOMBER» matematikeren Ted Kaczynskimannen som via å utnytte det amerikanske postvesen gjennom en årrekke rakk åta livet av atskillige før han ble tatt til Stavanger St. Petersburg førvi ender hos dikt som kan leses selvbiografisk men som aldeles ikke eralminnelig sentrallyrikk.

«Solaris korrigert» henspiller selvsagt på Tarkovskijs film ved samme navnmen skiller lag med denne ved sin minituøse realisme en realisme som kanvære vanskelig å få øye på om man dveler ved Rimbereids språk og ved brukenav enkelte scifi-topos.

Språket i denne boka er en blanding av norrønt engelsk dialekt tysk osv.Vi blir satt inn i en tenkt framtid ved oljeboringsanlegg i Nordsjøennærmere bestemt året 2480. Leserne blir introdusert for en forteller enslags arbeidsformann han har overoppsyn med roboter det er de som gjør denegentlige jobben. Slik beskrives de: «DEIRS kollectiven/breyn er abstract/ogexist onli millom dei (...) DEI veit ne om/kverodder». Litt senere spørfortelleren seg: «MEN oren eigen vorld?/ER den ogso onli intern?»

Dette fremmedartede språket har naturlig nok fått mye oppmerksomhet detkrever en særegen konsentrasjon men er slett ikke vanskelig å lese. Jeg harspurt meg selv hva det er som gjør det såpass selvsagt etter kort tidslesning men har ikke egentlig noe utfyllende svar. En av årsakene er noklikevel at titteldiktet er skrevet fram i en pusterytme som er tilnærmetoratorisk blant annet med sans for dramatisk pausering. Av og til er detsom om fortelleren hvisker i neste nå henvender han seg oppbrakt til jatil hvem? I alle fall til leseren som når hun har godtatt de språkligepremissene finner både stor skjønnhet og tragisk fallhøyde i diktet.

Solaris er ikke stedet der fortelleren arbeider men stedet han blirbeordret til av en mrs. Chan. Solaris er dypt nede i havet etsted der omgivelsene er «picts»: «FRA all siddys fra kvar street byggbeach/fra mang og biggast skogs... DESSA picts kan endrast skiftst kanblandast all eftr wat wi i 14.6/vil og treng.» Altså en rensimulakrumverden og her befinner kanskje noe av det mest interessante ogtvetydige ved diktet seg: For er ikke det en hovedforestilling om verdensframtid – iallfall innen scifi – at den vil være en ren fiksjon noe uhørtsom bare kan skildres gjennom gigantiske forstørrelser og forvrengninger?Men altså i året 2480 har dette ennå ikke oppstått ikke før Solaris blirantydet. Men leseren følger ikke fortelleren dit bare i heisen ned dit.Diktet avsluttes slik: «OG ne ryck i elevator ne ryck i meg/ven elevatorstops./ONLI litl litl klick/ven kvar vegg umkring meg fell.»

Tarkovskijs hallusinasjoner og projeksjoner gjenfinnes ikke i denne boka. Omjeg forstår Rimbereids dikt rett stanser det ved dette ytterste marerittinn dit går fortelleren alene og leseren i sin sekulære skrekk gyser vedtanken på den ytterste oppløsning av jeget og av kollektivet.

Denne diktsamlingen er en bok jeg vil vende tilbake til igjen og igjenfordi den uroer meg og ryster meg i mitt innerste men også fordi denimplisitt er en spørrende hyllest til hva som konstituerer oss som mennesker.