– Bøker kan vekke folks empati

Allerede på første side av Rita Indianas roman «Tjenestepiken til Omicunlé» er scenen satt: Acilde arbeider som tjenestepike. Det ringer på døra. Hun aktiverer sikkerhetskameraet med en fingerbevegelse. Det avdekker kjapt at det bare er en flyktning, en svart mann, utenfor. Husfasaden spruter dødelig gass, flyktningen dør, en selvkjørende maskin plukker opp liket. Tjenestepiken Acilde aktiverer skanneren hun har integrert i hjernen for å sjekke hva maskinene koster, før hun fortsetter arbeidet som om ingenting har skjedd.

– Jeg sier ikke at folk er onde. Men det er mye dumskap og ignoranse i omløp. Og det får folk til å handle på måter som i praksis gjør ondt mot andre. Når jeg plasserer folk i framtida, blir fortrengingen ekstra tydelig, sier Rita Indiana til Dagsavisen.

Frykt

Hun er artist, performancekunstner og forfatter. Denne uka besøker hun Litteraturhuset i Oslo for å snakke om de to av bøkene hennes som finnes i Signe Prøis’ nye norske oversettelser: «Papi» fra 2005, og «Tjenestepiken til Omicunlé» fra 2015.

«Papi» er en heseblesende energisk oppvekstskildring som gjennom å følge ei ung jentes lengsel etter en fraværende far også får sagt mye om kolonialisme, kapitalisme og machokultur. Til vinteren blir filmversjonen av «Papi» festivalklar, med Rita Indianas kone, Noelia Quintero, som manusforfatter og regissør.

– En av de helt grunnleggende følelsene våre er frykt. Så når politikere og andre hekter seg på den fryktfølelsen, når folk som Trump står og sier at innvandrere kommer for å ta jobbene og voldta døtrene våre, da skjer det leie ting med samfunnet. Med menneskers grunnleggende empati, sier Indiana.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Komplett roman

«Tjenestepiken ...» er en viltrere bok enn «Papi». Den utspiller seg dels noen tiår inn i framtida, dels tidlig på 2000-tallet, og dels i starten av kolonitida på 1600-tallet, alt i Karibia. Indirekte og mer eksplisitt diskuterer den kjønn, rase og religion, miljøkollaps og kapitalisme, med global ulikhet som en stor paraply over det hele. Øko-sci-fi, sier noen. Kjønns-rase-dystopi, sier andre.

– Det er nåtida jeg skriver om. Som på seksti-syttitallet, da latinamerikanske forfattere prøvde å kondensere hele verden inn i én, konsentrert fortelling, «den komplette romanen». Bare at jeg ikke ville skrive en klassisk familiesaga med lineær struktur. Jeg ville pøse på med temaer som interesserer meg – kjønn, transidentitet, rase, økologi, politikk, religion, økonomi – samtidig som at alle tidene pågår på likt, sier Indiana.

Tida flyter

For det gjør de, forklarer hun.

– Mennesker opplever det som at ting skjer på likt, uavhengig av faktisk tid. Leser vi om 1600-tallet, så er vi likevel i nåtida, med bevissthet om framtida. Alt vi opplever er et resultat av historien, av det som har skjedd forut. Og alt vi opplever i dag, påvirker historien som skal følge. Historien er levende materie! Strukturene vi lever i er ikke fikserte og faste, de flyter konstant, sier Rita Indiana.

Les også: SV-representant politianmelder nazi-gruppen Den nordiske motstandsbevegelsen for trusler

Karibia

Hun bor i Puerto Rico, som er et amerikansk territorium, men kommer fra naboen i vest, Den dominikanske republikk. Vest for det igjen Haiti, så Cuba.

– Det fins ingen måter å tenke om Karibia på uten å ta med den koloniale historien, eller uten å se på hvordan stormaktenes tilstedeværelse i regionen helt inn i vår tid. Ta en ting som vareflyt: På Cuba er det skrint nå, etter at det ble slutt på sovjetiske varer. På Puerto Rico har USA så godt som handelsmonopol, de pøser på med ting. Den dominikanske republikk ligger i midten og har vært åpen for verden, med varer fra hele fjøla, inkludert Kina og andre asiatiske land. Men det er USA som bestemmer også der, glem aldri det, sier hun.

Les også: KrF-topp: – Å forby konverteringsterapi for homofile blir et overtramp mot trossamfunn

De og oss

Og forholdet til nabolandet Haiti, som utgjør vestre delen av samme øya som Den dominikanske republikk, er komplisert.

– Jeg er innvandrer selv, og kommer fra et land av innvandrere. Man pleier å si at den nest største dominikanske byen er New York, siden det er så mange dominikanere der. Da skulle man tro at folk som er så erfarne inn- og utvandrere selv, hadde forståelse for flyktninger fra andre land. Men nei da. Dessverre. Dominikanernes identitet er i stort monn basert på at vi i hvert fall ikke er haitiere. De er liksom svarte, ikke vi. De er liksom fattige, ikke vi. De praktiserer voodoo, det gjør ikke vi. Men alt er bare tull. Rasisme, ignoranse, løgn plantet av politikere som trenger ytre fiender for å holde på makta, sier Rita Indiana.

Derfor skriver hun.

– Litteraturen kan være et verktøy for å vekke folks empati. Jeg vil bidra der. Men selvsagt lage interessant kunst samtidig. Undersøke fortellerstrukturer, se hvordan leserens følelser kan påvirkes ved hjelp av virkemidler, hvor mye man kan tillate seg å leke og fremdeles ha folk med seg.

Debatt: «Fortsatt er dessverre «homo» det mest brukte skjellsordet i skolegården»

Manneverden

I «Tjenestepiken ...» er hovedpersonen Acilde født som jente, men ønsker å bli gutt. Men hva skal Acilde bruke sin nye status som mann til, om alt går i orden?

– For meg er spørsmålene rundt kjønn veldig personlige. Siden jeg var jente, har jeg vært interessert i ting som er kulturelt kodet som «maskuline». Jeg ble nærmest lynsjet da jeg på førskolen, kun fire år gammel, valgte det blå klatrestativet framfor det rosa. Så jeg var veldig ung da jeg forsto hvor sterk heteronormativiteten er. Mange såkalt maskuline egenskaper, som styrke og modighet og så videre, er jo verdt å trakte etter for alle. Men det er ingen tvil om at samme hvilken historisk epoke du tidsreiser til, så bør du ønske at du får reise som en hvit, heterofil mann. De har alltid vært på topp. I «Tjenestepiken ...» oppnår Acilde som mann rollen som en slags kapitalistisk Messias. Men en kapitalistisk Messias endrer selvsagt ingenting. Kapitalismen behandler alt og alle som varer, som ting med prislapp. Ikke minst kunsten. Mannen vil ikke endre noe. Han har det bra som det er, sier Rita Indiana.