Arrogant idealist

Se bilder: Jens Chr. Hauge Se bilder: Jens Chr. Hauge

– Hans rettsbevissthet var akkurat like sterk som hans selvbevissthet, men ikke sterkere. Og i enkelte tilfeller ble selvbevisstheten den seirende størrelsen, sier historiker Olav Njølstad (bildet), som tegner et bilde av en svoren demokrat med et utålmodig sinnelag som gjorde at han tidvis hadde store problemer med å forholde seg til tregheten i de demokratiske prosessene.

siste ord

Hva er så biografens forklaring på at Hauge brøt reglene, og løy eller tilbakeholdt informasjon ved flere tilfeller?

– Det må understrekes at det var høyst unntaksvis at han gikk over streken. Det tilfellet jeg ble mest overrasket over, er at han ikke fortalte sannheten til Lundkommisjonen så mange år etter, særlig fordi jeg opplevde at han sto 100 prosent inne for alt han hadde gjort i forhold til etterretning og avlytting. Skal jeg spekulere, tror jeg tausheten skyldes en viss arroganse fra hans side, over det han mente var en gapestokkmentalitet hos unge folk som ikke selv hadde opplevd det som skjedde for 30 år siden, sier Njølstad.

Mannen som i går ble omtalt som en av det moderne Norges store nasjonale strateger, snakket nødig om sitt virke i ettertid, og brukte lang tid før han sa ja til å bidra til en biografi. Da ga han til gjengjeld Njølstad tilgang til hele sitt private arkiv.

– Man kan spørre seg om hvorfor han ikke ødela for eksempel dagboken fra Israelsbesøket som beviser at han løy om besøket på Dimona-reaktoren, men jeg tror i grunnen at han ville det skulle bli funnet, at han følte en slags fryd over å få det siste ord.

LIDENSKAPELIG avgang

– Hva var det som drev han?

– Jeg tror det lå en reell uegennyttighet i bunn av det han gjorde, selv om han utvilsomt var en forfengelig mann som trivdes best i begivenhetenes sentrum. Hans fremste motivasjon var hele tida nasjonalt orientert, snarere enn partipolitisk ideologisk, sier Njølstad, som i boken skildrer en mann som «lærte seg kunsten å herske oppover» da han gikk ut av partipolitikken, som var et råskinn av en nettverksbygger og en forhandler som fikk folk til å lytte, samtidig som han var en «magnet som tiltrakk seg konflikter», særlig innad i Ap.

– Hvordan begrunner du at boken også skildrer private forhold som utroskap og elskerinner?

– Fordi det noen ganger kan knyttes direkte opp til politiske spørsmål, som i saken der Hauge noe overraskende gikk av som justisminister etter kun ti måneder i 1955. Saken han gikk på er kjent, den handlet om hvorvidt embetsmenn som var suspendert som følge av landssvik hadde krav på lønn i suspensjonstiden. Stortingsflertallet sa det motsatte av Høyesteretts vedtak, og da gikk Hauge opp på talerstolen og annonserte sin avgang, uten å stille kabinettsspørsmål. I tida etter signaliserte han at han var aktuell for en toppjobb i NATO, noe som ville innebære flytting til Paris. Det som kommer fram i boken, er imidlertid at det den dagen han gikk av, også ble tatt ut separasjon mellom Hauge og hans første kone fordi han hadde møtt en ung kvinne på en utenlandsreise noen uker i forveien, som han allerede hadde begynt å forestille seg et liv sammen med.