Kultur

«Chess» går av med seieren til slutt

Kald krig og hete intriger er stikkord for musikalen «Chess» på Folketeatret i Oslo, en oppskrift som lukter seier lang vei.

Dagsavisen anmelder

4

Musikal

«Chess»

Regi: Lars Jacobson

Av Benny Andersson, Tim Rice, Björn Ulvaeus

Musikalsk ansvarlig: Atle Halstensen

Med: Espen Grjotheim, Karoline Krüger, André Søfteland, Marion Ravn, Øystein Røger, Elisabeth Andreassen, m.fl.

Folketeatret

Sjakkspillet som et bilde på de store konfliktene, de strategiske menneskelige trekkene og som strukturkritikk blir knapt mer synlig enn i musikalen «Chess», skapt med den kalde krigen som bakteppe og slagmark. Derfor kommer man heller ikke unna 1980-tall, disko med operatilnærmet patos og utstrakt sjangerlek når de tidligere ABBA-komponistene Benny Andersson og Björn Ulvaeus skaper musikalsk dokumentasjon over sin egen tid, med tekst av Tim Rice («Jesus Christ Superstar», «Evita»). Dette moderne musikaleventyret startet med plateutgivelsen i 1984, mens sceneversjonen kom først to år senere. Siden har «Chess» vært i konstant utvikling, for å si det diplomatisk, med en rekke ulike versjoner i forskjellige størrelsesordener. Oppsetningen på Folketeatret er en blåkopi av «Chess på svenska» som først ble oppført i Sverige i 2002, hvor handlingen er komprimert ned til fire dager med intriger og emosjonelle rokader under VM i sjakk i italienske Merano. Den intense kompresjonen gjør den innfløkte historien litt tydeligere, det er ikke fritt for at man innimellom savner NRKs sjakkeksperter Torstein Bae eller Line Andersen som klippefaste veiledere.

Les også: Anmeldelse «Så som i himmelen»: Trykker på alle de riktige knappene

Artikkelen fortsetter under bildet.

###

Foto: Fredrik Arff

Sjakk har aldri vært mer populært i Norge enn nå, med Magnus Carlsen som publikumsmagnet i de store mesterskapene. Og global oppvarming til tross, så kjøles forholdet mellom Russland og gamle vestmakter ned mens konfliktnivået øker. En oppsetning av «Chess» burde derfor være et sikkert parti, og attpåtil er 80-tallet tilbake innen både musikk og mote. «Chess» er riktignok ikke helt «camp»-80-tall, snarere har den sin egen estetiske identitet der Sovjetunionens grå og bastante østblokkestetikk i Petr Hlouseks scenografi kolliderer med amerikansk arroganse på en verdensarena satt til italiensk tyrolerlandskap.

I idylliske omgivelser er stormesterne Anatolij Sergievskij (André Søfteland) og Freddy Trumper (Espen Grjotland) villige til å ofre så vel «dronninger» som tittel i slaget for friheten. I motsetning til mange av historiene om den kalde krigen fortalt fra et vestlig synspunkt, er russeren den sympatiske parten i «Chess», mens amerikaneren åpner med svart. Bildet av dem nyanseres etter hvert som de begge fra hvert sitt personlige ståsted vil løsrive seg fra lenker de bærer på.

Les også: Tillitsmannen Torstein Bae

Anatolij har KGB-generalen Molotov (en autoritær og solid Øystein Røger) som reisefølge mens kona Svetlana (Marion Ravn) og sønnen må være hjemme som en garanti for at han skal vende tilbake. Freddie kommer til sjakk-VM sammen med kjæresten og assistenten Florence (Sanne Kvitnes på premieren), og lager umiddelbart kvalm i forhold til sin motstander, til skandalepressens store glede. Florence begynner å bli grundig lei av fyrens uspiselige arroganse og stupide innfall, og kort fortalt ender det med at Florence forlater Freddy og blir stormforelsket i Anatolij, som på sin side vil ofre familie og fedreland for et liv i frihet i vesten sammen med Florence. Molotovs mottrekk er å hente Svetlana til Italia. Det er ikke vanskelig å se skygger av virkelighetens store sjakkpartier under den kalde krigen i «Chess», også utenfor brettet. Sjakken ble synonymt med russisk bjørn mot amerikansk ørn, og det var store personligheter på hver sin side av jernteppet, som Bobby Fischer mot en Boris Spassky eller en Anatoly Karpov. «Chess» er som virkeligheten et tilsvarende potensielt fyrverkeri av dramatikk.

Artikkelen fortsetter under bildet.

###

Foto: Fredrik Arff

Når Folketeatrets oppsetning tidvis preges av litt satt spontanitet, skyldes det dels at selve historien er hullete og de ellers glitrende sceneskiftene blir så mange og detaljerte at de overskygger deler av utfoldelsen. Utfordringen med en såkalt replikaversjon som den vi nå ser i Oslo – en blåkopi som følges oppskriftsmessig – er først og fremst at man mister muligheten til å oppdatere eller gjøre et stykke ytterligere relevant for vår egen tid. Det har ikke så mye å si i etablerte og «tidløse» verk som «Les Misérables» eller «The Phantom Of The Opera», men i oppsetninger med handling nær vår egen tid blir stillstanden påfallende, selv om akkurat «Chess» tar igjen noe på mimrefaktoren hos deler av publikum.

Les også: Et monumentalt sceneløft

Stykkets største hit, «One Night In Bangkok», framføres noe stemoderlig som bakgrunnslåt på VMs åpningsfest, og er så fislete at den ikke klarer å gi stykket det sparket bak det trenger der og da, knapt halvveis inn i første akt. Opprinnelig er stilbruddet «One Night In Bangkok» åpningen av andre akt, men her er Thailand og alle andre land kuttet fra handlingen, derfor «nødrimet», for øvrig den eneste sangen som ikke er oversatt til norsk. De litt uforløste partiene er på ingen måte sangernes eller ensemblets feil, og det er virkelig stemmene vi skal takke for at «Chess» på Folketeatret ikke ender i remis.

Grjotheim og Søfteland har begge sine store øyeblikk, og særlig førstnevnte er lysende og karismatisk i sanger som «I mitt hjertes land». Søftelands «Hvem ser et barn» knytter så inderlig bånd mellom første og annen akt. Sanne Kvitnes som på premieren steppet inn for en skadet Karoline Krüger, gjør en formidabel innsats og bærer stykket som den hovedpersonen Florence skal være.

Artikkelen fortsetter under bildet.

###

Foto: Fredrik Arff

Duetten mellom henne og Marion Ravn i «Nå ser jeg det klart» («I Know Him So Well») er et høydepunkt, mens Ravn i solonumrene «Komme dit jeg vil» og «Hvem er jeg» viser at hennes sterke innsats i «Les Misérables» bare var begynnelsen på en lengre scenereise. Mens «Chess» lider noe under at enkelte inntar en overdreven «musikal-positur», greier Ravn sammen med Kvitnes og ikke minst Elisabeth Andreassen som dommeren å tilføre stykket en naturlig vibrerende energi som flere andre må strekke seg etter.

Les også: En melankolsk fest mot undergangen: Teateranmeldelse «Kirsebærhagen»

«Chess» er selskapet Scenekvelders tolvte musikal i rekken, etter store suksesser som «The Phantom of the Opera», «Les Misérables» og «Sound of Music», og de inviterer til nok en forestilling i breddeformat selv om den føles noe svakere sammenlignet med deres største kunstneriske suksesser. Et rikt ensemble og orkesteret under Bendik Eides kyndige ledelse danner likevel solid fundamentet for historiens hovedgalleri, i et stykke der musikken og sangene i alle henseende er det drivende element. Sjakk som spill, sport og estetikk skyves dessverre noe i bakgrunnen for intrigene som ligger i kjærlighetsforviklingene, og bidrar til at heller ikke denne «Chess»-versjonen er lett å bli klok på.

Den føles litt datert, hensatt til en helt spesifikk tidsepoke der konfliktlinjene og sjakkens iboende eksplosivitet krever større bevissthet rundt etableringen av historien enn det Lars Jacobson kan mønstre med materialet han har til rådighet. Innimellom ser man glimt av hva det kunne blitt, som når Florences fortelling i «Alt har sin tid» om familiens skjebne i under revolusjonen i Ungarn, illustreres av dans forsterket med videoeffekter på den transparente sceneduken. Særlig i slike øyeblikk briljerer koreograf Thea Bay i måten hun skaper dynamikk og variasjon som tjener helheten. Så selv om KGB som «instans» i et politisk diktatur her blir like sjablongaktig som «friheten» Vesten og Amerika representerer, utgjør de menneskelige stemmene og koreografien i «Chess» de gode og heldige trekkene som til slutt overvinner de fleste svakhetene.