Kirkelig Kulturverksted ble startet i 1974 av Erik Hillestad og en gruppe studenter i opposisjon til kirken. Billedkunstnere, musikere og teologer som ville åpne dørene for nye impulser: – Vi hadde altfor høye ambisjoner om hva vi skulle få til, men jeg hadde ikke forestilt meg at dette kom til å vare så lenge. Kanskje ut 70-årene? Men det føltes fryktelig lenge til i 1974, humrer Erik Hillestad.
Jubileet markeres med to store konserter i selskapets hovedkvarter, Kulturkirken Jakob, de kommende dagene. Først en allerede utsolgt jubileumsforestilling søndag med flere av selskapets fremste artister, Bjørn Eidsvåg, Iver Kleive, Kari Bremnes, Ketil Bjørnstad, Karoline Krüger, Knut Reiersrud, Sidiki Camara – og Sarah Camille som representant for de yngre kreftene.
Bjørn Eidsvågs provokasjon «Dans med oss Gud»
20. november kommer en mer alvorsfylt markering i Kulturkirken, en 20-årsmarkering for albumet «Lullabies From The Axis Of Evil» – «Vuggesanger fra ondskapens akse». Mer om dette mot slutten av saken. Årene summeres også opp på en plateboks, «I begynnelsen var pulsen – 50 års lidenskap», tre LP-er med 31 spor, en plateside fra hvert tiår. Som likevel bare viser et lite utsnitt av selskapets enorme produksjon.

Kirkelig Kulturverksted ga ut plater som utfordret gamle oppfatninger om kristen musikk. Her hørte vi Bjørn Eidsvåg for første gang, men også musikalen «Dans med oss Gud», om en gjeng ungdommer som bryter seg inn i en kirke. En slags lignelse om virksomheten til Kirkelig Kulturverksted. Plata ble nektet solgt i mange kristne musikkforretninger. Forestillingen ble heller ikke framført hvor som helst.
– «Dans med oss Gud» var en provokasjon – av vanvare. Vi hadde aldri trodd den skulle skape en sånn reaksjon. Det var som om vi hadde hamret noen på tomlene så de ikke hadde følelser på et halvt år, fortalte Erik Hillestad oss senere.
Bjørn Eidsvågs andre album hadde tittelen «Bakerste benk», og signaliserte også en slags opposisjon til kirken. Dette fikk flere til å fatte interesse. Sammen med artistens udiskutable evne til å synge fengende, allmenngyldige sanger førte dette til at Eidsvåg sakte, men sikkert begynte å krysse grensene over til et større publikum.
– Vi var opptatt av å få fram den gode musikken som kom fra kirken. Vi levde i en kontekst som skilte veldig mellom hva som var kirkelig og hva som var sekulært. De kirkelige artistene ble i det sekulære ikke ansett som viktige i det hele tatt. Vi ville få fram at artister som Bjørn Eidsvåg, religiøse folkesangere som Sondre Bratland og korene skulle bli synlige på linje med andre artister, men det var en vrien jobb å få til. Løsningen ble at vi begynte å forsyne oss av de sekulære artistene, sånne som Erik Bye, Ytre Suløens Jazzensemble, Vårsøg, og ga dem nye oppdrag. Og da smittet det over. Da kunne vi være et plateselskap for hvem som helst.
Et nytt steg framover kom da Kari Bremnes meldte sin interesse for KKV. Hun ble først spurt om å synge på plata «Visst skal våren komme» med Göran Fristorp og Grex Vocalis. Dette passet henne ikke, men hun ville gjerne gi ut sine egne plater på KKV. Den første ble «Mitt ville hjerte», sanger med tekster av den danske lyrikeren Tove Ditlevsen, i 1987.
Morten Harket og Lars Lillo-Stenberg på KKV
Med dette hadde KKV fått enda en artist som ble en av landets mest populære i årene som fulgte. – Da ble vi aktuelle for mange som hadde tenkt at noen som kalte seg kirkelig ville være fullstendig irrelevante. Mainstream og KKV fant hverandre i de årene der, sier Hillestad. Blant sangere som siden har gitt ut plater på KKV er Morten Harket, Inger Lise Rypdal, Silje Nergaard, Anita Skorgan, Jan Eggum, Magnus Grønneberg og Lars Lillo-Stenberg. Men da gjerne innspillinger litt utenfor hovedsporet i deres karrierer.

Erik Hillestad forteller at KKV var inspirert av plateselskapet MAI som startet året før, og tok tak i et bredt spekter av musikk med arbeiderbevegelsen som utgangspunkt. – Det har vært et skisma mellom deler av kirken og arbeiderbevegelsen, eller mellom kirken og grasrotbevegelsen som kjempet for rettferdighet her i landet. Kirkens forsvar for makten her i landet har vi også jobbet med å reparere, sier han.
Politikk, religion og Gro Harlem Brundtland
I 1988 skrev Hillestad teksten til Karoline Krügers Melodi Grand Prix-vinner «For vår jord». På vei til Eurovision-finalen i Dublin var han innom Youngstorget med koret Grex Vocalis og presenterte albumet «Frihetens faner på ny» for statsminister Gro Harlem Brundtland. Her sang de (Gro også) sanger som «Frem kamerater, fram mot krigerånden», «Revolusjonens røst» og «Internasjonalen».
– Vi lever i et samfunn der det blir stadig større forskjell på folk, mente Hillestad. Politikk og religion går ofte hånd i hånd i KKV.

Erik Hillestad har også vært opptatt av skismaet mellom tro og kunst, som han beskriver som to søsken, der den ene pretenderer å vite, mens den andre er en rebell. En utgivelse han setter særlig høyt er «Det begynner å bli et liv, det begynner å bli en bønn» med Ole Paus og Oslo Kammerkor fra 1998: – Dette var essensen i KKVs signatur, ønsket om å lege dette skismaet mellom kunst og tro, forklarer han.
En annen personlig favoritt for Hillestad er samarbeidet mellom Iver Kleive og Knut Reiersrud, først på «Blå koral» i 1991, som han omtaler som en ny forståelse av salmeskatten.
Korene som Hillestad nevnte opplevde også å få et publikum langt utenfor de kirkelige kretsene. Under ledelse av Per Oddvar Hildre kom SKRUK med sitt første album på KKV i 1977. De holder på ennå og har gitt ut 33 plater. Selskapets fremste kontinuetsbærere! Et annet av Hildres prosjekter må også nevnes, Det Norske Kammerkor, som kom med en fornøyelig trilogi på 80-tallet, «Jonas Ørstavik – World Tour I», «Vinjeswingen» og «Bound for bygda». Med tekster av Geirr Lystrup, ofte med uhøytidelige, ironiske blikk på det norske samfunnet, alltid framført i perfekt harmoni.
«Sagn» ble nesten sagnomsust
Kirkelig Kulturverksted ga ikke ut så mange rene jazzplater, men var sin vane tro flinke til å sette jazzen sammen med folkemusikken. Arild Andersen og Kirsten Bråten Bergs «Sagn» fra 1990 ble nesten sagnomsust, og ble framført på Oslo Jazzfestival så sent som i 2023. Men hvis jeg i jubileumsuka skal anbefale ett album fra dette området må det bli «Rosensfole» med Jan Garbarek og Agnes Buen Garnås, som også kan spilles til minne om Garnås som døde denne uka.

Vi har snakket med Erik Hillestad ved flere jubileer før. Først da de rundet 200 plateutgivelser i 1997. Da hadde kulturverkstedet for lengst svingt seg opp til å bli en godt etablert institusjon i norsk musikkliv. Motsetningene i begrepet «børs og katedral» ble nevnt.
– Vi er et klassisk eksempel på en kombinasjon av de to, der det kommersielle blir katedralens venn. Vi gir ut musikk som har et stort marked, og mer dyptloddende musikk som når det samme markedet. Vi hadde ikke solgt «Schola Sanctae Sunniva», en messe fra 1100-tallet, hvis det ikke var for «Cohen på norsk», sa Hillestad. Sistnevnte refererte til albumet «Hvis månen hadde en søster», bestselgeren fra 1993, der Leonard Cohens sanger var oversatt til norsk av Håvard Rem, framført av Somebody’s Darling, Kari Bremnes, Claudia Scott, Kristin Solli, Sidsel Endresen og Kirsten Bråten Berg.
Under dette møtet moret jeg med selskapets 199. plate, «Fredløs», der Åge Aleksandersen sang Bob Dylan-sanger på trøndersk, oversatt av Rem igjen. Med en ordbruk som ikke var helt forenlig med kristendommen slik jeg husket den: «Ho knulle som ei dame», sang Åge i versjonen av «Just Like A Woman». – Det rimer så godt på tulle, spøkte Hillestad, før han mer alvorlig la til at en folkelig form for språkbruk ikke burde være kirken fremmed.
Åge Aleksandersen, Stian Carstensen, Deepika
For å gi disse Dylan-tolkningene en fullkommen KKV-profil ble Åge Aleksandersen akkompagnert av romaniorkesteret Taraf de Haidouks. Slike møter mellom den tradisjonelle og den moderne musikken, og den norske musikkens møte med den globale, har vært sentrale elementer i arbeidet til Erik Hillestad. En «oppdagelsesreise» som han kalte det. Dette har tatt ham og selskapet jorda rundt.
– Begrepet «world music» slo an over hele verden tidlig på 90-tallet. Vi ga ut «Slipp mine fløyter fri», med SKRUK og musikere fra Andesfjellene. Interessen for musikk fra andre verdensdeler begynte å slå rot, har han fortalt.
En rekke utgivelser i årene som fulgte bygget opp under denne tankegangen. «Speed Balkan Boogie» med Stian Carstensens Farmers Market og bulgarske venner. Marianne Antonsen sang rhythm and blues med musikere fra Muscle Shoals-studioet i Alabama på albumet «Frame This Moment». Countrysangeren Tom Russell utforsket Amerikas norske arv i «The Man From God Knows Where». Forbindelser mellom Irland og Norge ble forsterket av Rita Eriksen og Dolores Keane. Katia Cardenal fra Nicaragua tolket Alf Prøysen på spansk på albumet «Navegas por las Costas». Og så videre …
I 1992 ga KKV ut «I alt slags lys» med 15 år gamle Deepika Thathaal. Med tekster om «migrasjon, røtter og identitet» ifølge selskapet. Deepika Thataal er senere kjent som Deeyah Khan, som har laget en rekke lovpriste dokumentarfilmer om ekstremismens mange ansikter.

Et fundamentalt vendepunkt for KKV ble albumet «Lullabies From The Axis Of Evil» i 2004. Inspirert av George W. Bush, som hadde lansert begrepet «ondskapens akse», om landene han mente var arnesteder for terrorisme: Iran, Irak og Nord-Korea, og deres allierte. – Nå måtte vi gjøre det motsatte, så jeg dro til Palestina, Irak, Iran, Afghanistan, Syria, Cuba, jeg fikk en hjelper til å dra til Nord-Korea, og fant sangere som sang duetter med vestlige artister. Målet var at de gjennom sine vuggeviser kunne vise at kjærlighet og omtanke er jevnt fordelt over hele verden. Dette ledet oss videre inn i musikk, poesi og miljøer som vi ble besnæret av, fortalte Erik Hillestad.
Palestinske Rim Banna og søstrene Mahsa og Marjan Vahdat
Siden ga KKV ut flere plater med sangere som var med på dette albumet. Som palestinske Rim Banna og de iranske søstrene Mahsa og Marjan Vahdat, som ble sentrale navn for selskapet i årene som fulgte. Rim Banna døde av kreft i 2018, men klarte å gjøre ferdig «Voice Of Resistance» som sitt musikalske testamente. Søstrene Vahdat har gitt ut en rekke flotte album på KKV etterpå, sammen og hver for seg. Deres samarbeid med amerikanske Kronos Quartet på «Placeless» har vært en annen av selskapets store internasjonale suksesser.

Kan et lite norsk plateselskap spille en rolle i en stor verden av religiøs uro? – Avgjort, spesielt for dem vi samarbeider med, mente Hillestad: – Vi kan være en plattform for artister som er i vanskeligheter. Fra land der musikk kan være forbudt, eller vanskelig å framføre, eller kanskje de bare har plateselskap for veldig kommersiell musikk. Når vi trekker artister fra kulturer i Midtøsten hit, og de når et publikum i Norge og andre vestlige land, er det et forsøk på å være en opinionsdannende kraft, i forhold til innvandring, integrering og identitet.
Etter 50 år trakk Erik Hillestad seg tilbake fra sjefsstolen i KKV i sommer, og overlot ledelsen til Hans Olav Baden. Hillestad produserer fortsatt de to store jubileumskonsertene de kommende dagene, og kjenner vi ham rett har vi ikke hørt de siste plateproduksjonene fra hans kant heller.